Polytropical

Fjoråret avsluttet med Bjørn Vassnes’ Sokrates og sjøpungen, og nyåret startet med det samme. Her fantes flere interessante punkter, og hva jeg vil karakterisere som en rekke feilaktige slutninger. Det siste skyldes hovedsakelig et tunnelsyn på naturvitenskapens bragder uten tanke for den kollektive prosessen og utvekslingene alle vitenskaper har på hverandre. Den polemiserte tonen fortsetter i Klassekampens Viten-spalte, og det synes på ingen måte rart at Vassnes ikke blir invitert til debatter i det gode lag, slik han argumenterer malplassert i ovennevnte bok. Dog er hans bekymring for universitetets tilstand vel begrunnet, og derfor fant jeg meg med hell og lykke på vitenskapsteoretisk forum i Trondheim en tirsdagskveld anført av Bernt Hagtvet og en kort oppsummering av hans 830 sider lange antologikoloss. Dannelse, som boken heter, tar, i og for seg, for seg det samme som Vassnes snakker om, men med mer relevant argumentasjon. Her diskuteres det fra ulike disiplinære hold om hva et universitet skal være, og hva som må til i form av tverrfaglighet og en ny, reformert satsing på Ex.phil.-faget. Kanskje det viktigste tilskuddet er hvordan ulike disipliner argumenterer for Ex.phil.-fagets relevans i eget fagfelt. Dette er en skummelt stor bok som alle studenter med respekt for egen akademisk karriere burde sette seg ned og bla i. Dessverre er den nok både litt for tykk, og litt utilgjengelig i form av pris og opplag for fattigslige og egenrådige lommebøker. Men dette handler om prioriteringer.  Les mer: Hva hendte med universitetet?

Denne uken ble det omstridte Datalagringsdirektivet (DLD) vedtatt i Stortinget. DLD innebærer en lagring av all datainformasjon til enhver bruker i seks måneder, og kan tilgjengeliggjøres kun ved skjellig grunn til mistanke. EUs krav var i utgangspunktet lagring i 12 måneder, og Høyres vedtak om å støtte Arbeiderpartiet i direktivforslaget var nettopp denne reduksjonen av lagringsvarighet samt en del andre signifikante endringer fra EUs standardresolusjon. Torbjørn Røe Isaksen, som motstander mot eget parti, stemte uavhengig i Stortinget, men måtte skuffet sammen med andre motstandere se seg slått. Påskuddet for innføringen av direktivet er for å komme terrorisme, prostitusjon, trafficking, overgrep og andre datakriminelle elementer til livs. Et kanskje viktigere poeng er at man forsøker å forhindre sanksjonering fra EU og USA. Hvorfor skal vi tilstrebe oss en vissen moral fra nasjoner og koalisjoner som vi selv, befolkningen, har bestemt at vi ikke vil være en del av – et medlem av? Les mer: Militærmoral – en vei til et totalitært samfunn

I siste post tok jeg for meg Unni Wikans kronikk i Aftenposten hvor hun skriver at Egypts folk ønsker stabilitet, noe de vil ha ved å ha Mubarak sittende som president, og fordi den revolusjonære opposisjonen ikke har noe reelt alternativ. Videre har Lorenz Khazaleh på antropologi.info samlet en hel masse materiale om saken, og fylt inn med mange reaksjoner på blant annet det ovennevnte. I en meningsutveksling hvor jeg satte spørsmålstegn ved å benytte antallet mennesker i opptøyene som en markør for om dette er en folkebevegelse som støttes av majoriteten i folket, ble jeg selv møtt med et spørsmål om hvorfor jeg er skeptisk til folkebevegelser. Jeg ser det derfor som en liten utfordring å forsøke å trekke en ramme rundt resonnementet som ligger til grunn for nettopp dette. Det skal sies at dette er min umiddelbare oppfatning basert på en filosofi som tar utgangspunkt i en del filosofihistoriske spørsmål. Les mer: Folkebevegelsen – en (mulig) folkefiende

Vittig er det at man en dag kåler ned noen tanker på et ark, og lar det putre i hjernen et par dager, før en skrinlegger de – for så å finne ut av at verden har snurret i samme retning. Forvirret? Jeg også. I hvert fall inntil nå nylig. I et forsøk på å nøste sammen en forklaring på tvangstrøyen som vi har en tendens til å spenne på oss, hvor tematikken gikk i forutsigbar journalistikk og statistikk, holdningsendringer i forskningsmiljøer og evnen til å polemisere, kunne jeg på januars siste dag lese overskriften ‘Unni Wikan støtter Mubarak‘ på hovedsiden til antropologi.info. Artikkelen starter sånn: ‘Merkelig verden.’, hvilket er en god observasjon og en viktig innrømmelse forøvrig. Jeg forstår innledningen som en forlengelse av Sindre Bangstads påstand om knebling i islamdebatten hvor hans angrep er forblitt ubesvart. I stedet har Wikan tatt til orde mot den egyptiske “revolusjonen”, og angivelig “støttet” Mubarak (hvilket jeg imidlertid finner som en sterk overdrivelse). Der hvor mange roper ‘demokrati’, ‘frihet’ og andre tilsvarende prinsipper som man har funnet ved historiske “revolusjoner”, så tviler hun på fruktbarheten ved opptøyene. Bakgrunnen for dette ligger i at det ikke finnes noen reelle kandidater til presidentplassen, og at folket generelt har liten tillit til politikere. Et islamistisk styre virker utopisk ved at Muslimbrødrene har vist seg like maktberuset som andre korrupte i politiske tillitsverv. Les mer: Veien pendelen svinger

Denne uken ble Maria Amelie arrestert etter avslag på asylsøknad, og varetektsfengslet i påvente av deportering. Hennes navn er et pseudonym, men hennes ansikt et symbol på de mange papirløse som bor i Norge. Hun har vært ulovlig flyktning i 8 år, og har fra hun ankom i 16 års alder tatt videregående utdanning, en mastergrad ved NTNU med arbeid hos Statoil, jobbet ved Slottsfjellfestivalen og vært turnémanager for Big Bang. Alle disse faktadetaljene er tatt i bruk i avisartiklene som kritisk har nærmet seg de statlige direktiver som ligger til grunn for søknadsavslaget. Disse opplysningene gir et bilde av en svært ressurssterk person, og hun har både stått frem i forbindelse med debattinnlegg, bokutgivelse og foredrag. Hun er blitt en kvise på samfunnets rumpe, og det er derfor også implisitt og eksplisitt hevdet at det for myndighetene vil være en lettelse å få henne ut av landet så fort som mulig, mens Mulla Krekar ligger i myndighetenes skjul et eller annet sted ellers rundt i landet. Les mer: Er likhet rettferdig?

I løpet av de siste seks månedene har det dukket opp et fenomen i offentligheten som om ikke har vært på alles lepper, så i hvert fall har vært en gullkilde for norske tabloider og annen selverklært seriøs presse. WikiLeaks har offentliggjort dokumenter som avslører en form for nonchalant praksis innenfor byråkratembeter som i liten grad har ført til noen samfunnsendringer, men skapt en aldri så liten storm i en fuktdråpe. Media vil ha oss til å tro at dette er tidenes nyskapning innenfor ytringsfrihet, og folk støtter opp om informasjonsflyten. The Pirate Bay, som selv står for fri tilgang til informasjon, dukket opp med et banner på sine sider denne uken med postulatet ”The rights to inform and to be informed are the cornerstone of a free society”. Er det virkelig slik? Eller er det noe alle nå tror i internettets gullalder hvor vi benytter større ressurser på å filtrere vekk informasjon enn faktisk å fordøye den? Les mer: Brenner vi lyset i begge ender?