Polytropical

Jeg får ofte dette spørsmålet og lurer av og til på hvorfor det blir stilt til tross for at det er en fiffig ’ice breaker’ når man møter nye mennesker. Valg av livsstil er jo ikke noe som blir nedtonet i dagens samfunn, og hvor fast food-kjeder som serverer kjøtt til en billig penge popper opp på hvert gatehjørnet, er det kanskje ikke rart at mange velger å benytte kosthold som en avgrensning for både seg selv og til andre.  I de fleste tilfeller er det snakk om individuelle valg, i enkelte skyldes det implisitt gruppepress, for noen er det religiøst og for andre økologisk, eller kanskje på grunn av politisk overbevisning eller andre helt pragmatiske aspekter. I denne artikkelen ønsker jeg å fokusere på de rent ernæringsmessige prinsippene kombinert opp i mot en teologisk forklaringsmodell, men også trekke inn kritikk mot nettopp veganisme i det vestlige samfunn. Jeg vil også komme inn på aspekter ved rasjonalitet og irrasjonalitet, altså vil det dreie seg om et teologisk-filosofisk perspektiv, som jeg for øvrig håper ikke blir altfor abstrakt eller uforståelig.

Ikke mange kan benekte at vi er et flerkulturelt samfunn, selv om man kan argumentere for fremvekst av ghettoer og manglende integrering. Det norske hus er en familie hvor hvert familiemedlem er differensiert i kulturell bakgrunn og verdisyn, og i aldre, eller annuitet, i forhold til den respektive bosetningen i landet. Den pågående og kontinuerende debatten om ytringsfrihet versus religiøs toleranse ser ut til å eskalere ytterligere. Dagbladet postet de beryktede Muhammed-karikaturene i et illustrasjonsfoto på forsiden som resulterte i drosjestreik i hovedstaden og varsel om kommende demonstrasjoner. Aftenposten gjorde det samme i mindre skala i julen med langt mindre reaksjoner. Både media, politikere og mannen i gata roper om friheten til religionskritikk og om toleranse for våre verdier som om de krenkede er her på lånt opphold. Det er som om mannen i huset banker barna og kjerringa fordi han kan, ikke fordi det er skjellig grunn.

Etter at en generøs mormor har supplert vår husstand med Aftenpostens papirutgave gratis i tre uker fremover har lektyren gått fra elektronisk til enkel og tradisjonsrik. Bare i løpet av den siste uken har det vært saker på trykk som har samme tematikk som tidligere artikler på denne siden. På grunn av delvis ny informasjon i en av sakene med førstehåndserfaringer, og en avgrening i debatten rundt tematikken i mitt forrige innlegg, ønsker jeg å benytte muligheten til  oppdatere de ved kun å legge til informasjon via et nytt innlegg. I denne blogg-posten vil jeg oppdatere, og fylle ut, følgende to tidligere artikler i denne rekkefølgen:

1. Hva er en by?
2. Burkaen – En samfunnsfiende?

1. Forrige fredag, 22. januar, kunne man i Aftenpostens fredagsbilag lese om Brumunddal og Moelv i artikkelen ‘Bylivets gleder’ av Halvor Hegtun. Denne belyser en god del oppfatninger gjennom intervjuer av innbyggere i Brumunddal og Moelv, som begge ble byer den 1. januar. Den opplyser også om en del fakta rundt bystatusen; at definisjonen av by ikke er klar og at valget om bystatus er selvbestemmende.

Man skulle vel kanskje tro at det på et gitt tidspunkt vil bli nok snakk om burkaen og hijaben, men da er vel man kanskje inne på feil blogg. Som antropologistudent finner jeg temaet svært fascinerende, men også svært vanskelig. Det finnes ikke noe enkelt svar. Mye fordi temaet omhandler så mye mer enn hva man skulle tro. Burka- og hijabdebatten dreier seg om mer enn hode- og klesplagg. Den dreier seg like så mye om integrering, toleranse, religionsfrihet, retorikk og semiotikk, identitet og nasjonalisme. I tillegg kommer det også inn elementer om kvinnefrigjøring, frihet og autonomitet. Som jeg har vist til tidligere er autonomitet et vanskelig begrep fordi det innebærer mer enn selvstendig, og individuell, frihet. Mange feiltolker friheten som en form for egoisme og ‘ensomhet’. Dette er dog en feiltolkning som avslører at man ikke har satt seg inn i selve begrepet. Autonomitet viser til frihet i form av et innsett ansvar og omtanke for omgivelsene rundt én. Det finnes ingen autonomitet i egoisme. I dette innlegget kommer jeg til å argumentere i form av en del filosofering rundt begreper, men også vise til paradokser og det som på engelsk kalles ‘food for thought’, eller kanskje best oversatt til norsk som tankeføde.

Det er interessant å lese lokalaviser. Her om dagen kunne jeg bla opp i det lokale sladder- og nyhetsmagasinet og bli informert om at Brumunddal i Ringsaker kommune har fått bystatus. For de som har vært i Brumunddal vet at Brumunddal ikke er en by. Stedet er fjernt fra byidéen og inneholder ingenting som i min villeste fantasi kan tilnærmes by. Brumunddal er på landet. Akkurat på samme måte som at Elverum ligger helt i grenseland til tross for at bystatusen i år er 14 år. Så hva ser man for seg i begrepet ‘by’? Vel, Staten mener at en by bør ha en god del innbyggere som er samlet i et forholdsvis tettbebygd område. At stedet har en god del spisesteder, kaféer og kulturarenaer er også en del av bildet av en by. Stedet bør også stille minstekrav til en god del butikker og servicebedrifter, og bør gjerne også være en gjennomfartsåre videre til et annet tettsted eller by. Men nå har da altså Brumunddal blitt by. Den har rundt 8900 innbyggere mot for Elverums knappe 13 500 i selve ‘bykjernen’. Når Elverum ikke når opp til bystatus i mitt eget hode skyldes det en forestilling om at en by er noe stort. Det er et sted hvor du kan gjemme deg bort, gå deg vill i og oppleve nye og andre ting som du ikke kan i distriktene; konklusjon: byer skal skille seg klart fra landet.

Ved utgangen og inngangen av hvert år er det på sin plass med den nasjonale oppsummering og den kongelige ønsketenkning. Kongens og statsministerens nyttårstale er tradisjon og opptar flere kanaler; her skal det være vanskelig å komme seg unna. Men hvorfor? Hva er så forferdelig interessant med å høre på svada og løgn fra våre øverste statsoverhoder? Jeg har svært vanskelig for å forsvare kongefamilien og monarkiet selv om jeg syntes at Kongens nyttårstale hadde et viktig poeng; stopp overforbruket. Kongen viste til klimaproblemet og at vi skylder vår fremtid å kutte ned på vår ekstreme velstand for å kunne nyte årene som kommer. En kunne ha applaudert, men så vet man så godt at kongefamilien bruker massevis av penger hvert år på å være representable representativer for det norske kongeriket: gallaklær, flotte hatter, juveler og smykker, boliger, feriehus, reiseutgifter og så videre. Og jeg er ganske sikker på at Kongen og hans hoff ikke kommer til å redusere noe av dette i løpet av det kommende året.