Alle organisasjoner, eller institusjoner, har et sett regler man må forholde seg til. Det være seg staten, bedriften, fotballaget eller vennskapet mellom to mennesker. Disse reglene er rangert i tyngde; noen er mindre viktige å overholde, gjerne synonymt med at de ikke utretter stor skade om de skulle bli brutt, mens andre er så tabubelagt at brudd kan ødelegge hele institusjonen. Det interessante i dette er at reglene som lettere kan brytes gjerne gjelder et større antall mennesker, mens de virkelig viktige reglene er forbeholdt et fåtall mennesker som er betrodd en viss form for autoritet og profesjonalitet overfor reglementet. For eksempel er det i den frivillige organisasjonen jeg har deltatt i et strengt regelverk for e-poster. Siden organisasjonen har over 100 medlemmer, kan det bli mye e-post og derfor har det blitt opprettet et utall e-postlister som man kan abonnere på. Likevel finnes det en e-postadresse som går til samtlige medlemmer, og som skal benyttes med forsiktighet. Derfor finnes det også en for søppel-e-post, eller såkalt ‘junk’ eller ‘spam’. Når man så sender ut en e-post til feil e-postadresse, så sitter det en rekke personer med sitt selvpåtatte ansvar som e-postpoliti. Det som er imponerende er hvor raskt advarslene om sending til feil e-postliste går ut, det er nærmest slik at det går sport i fenomenet.

Organisasjonen har også et eget feststed som alle medlemmene har tilgang til. Her er sanksjoneringen av brudd på regelverket svært mye strengere enn for å sende e-poster til feil adresser. Hovedsaklig fordi sanksjoneringen skjer eksternt og ikke internt i organisasjonen. I verste fall blir stedet stengt for alltid om regelbruddet er alvorlig nok. Jeg erfarte at det hendte regelbrudd ved jevne mellomrom, og som i ett tilfelle endte i den nest mest fatale sanksjoneringen: stenging på ubestemt tid. Hva som var interessant var at bruddene var blitt påpekt ved en rekke anledninger i forkant, men at det tilsynelatende ikke hadde noen effekt på medlemmene. Regelbruddene hadde skjedd i tilfeller hvor få eller ingen hadde sett noe, og derfor hadde man heller ingen syndebukker. Så lenge ingen var i søkelyset virket det rett og slett som om regelbruddet ikke betydde noe.

Dette er i sterk kontrast til e-postlistene som, i likhet med regelbrudd på feststedet, også hadde sine muligheter til å komme frem i lyset på ukentlige medlemsmøter. Det som fascinerte meg, og fortsetter å fascinere, er at forholdet mellom sanksjonering og individuell reaksjon ikke samsvarer. Hvor enkle regler som ikke gjør stor skade for noen av medlemmene, men som avslører en individuell aktør som regelbryter, blir påpekt og sanksjonert nærmest umiddelbart, så endte regelbrudd som påvirket organisasjonen som helhet opp med en form for likegyldighet.

Grunnen til dette kan skyldes at enkle regelbrudd er svært illuminert, mens større regelbrudd skjer i lys av mørke, og derfor isolert i forhold til de som eventuelt kan utføre sanksjoner innad i organisasjonen. Eller kanskje dette skjer fordi selvjustis synes viktigere enn ekstern sanksjonering.

For å belyse poenget ytterligere kan jeg fortelle om en annen organisasjon som også har samme type regelstruktur. De enkle reglene befinner seg på lavere nivå innenfor et hierarkisk system, som en form for basis for viktigere regler. Men innenfor disse rammene skjer det også en seleksjon mellom organisasjonens aktører og deres ansvar for regler av viktigere karakter. Viktigere regler blir bevoktet av færre enn de enkle basisreglene. Det interessante er imidlertid at det er de enkle basisreglene som blir strengest sanksjonert. De som kan utføre feil av minst interesse er de som oftest blir utpekt, mens feil av viktigere grad gjerne passerer som en sjelden glipp. Nå kan dette også være svært riktig. Det kan være at noen gjør flere feil enn andre. Det kan også hende at de små feilene skjer oftere, mens de store sjelden oppstår, men dette understreker bare poenget om at viktigheten av regler ikke samsvarer med sanksjoneringen.

Det ser derfor ut til at regler ikke behandles kontekstuelt, og derfor er uproporsjonale mot for sanksjoneringen. Dette kan også synes i et større samfunnsmessig perspektiv. Om man tar politiet som et eksempel, hvor de som håndhevere av norsk lovverk beskjeftiger seg i størst mulig grad om mindre lovbrudd, så oppstår dette på bakgrunn av at det er der det finnes mest mulig arbeid. For at man skal ha nok arbeid til politistyrkene, så må de starte med brudd på basisregler. Slik kan man også bevege seg oppover i et internt hierarki for å jobbe med større lovbrudd. Det samme kan en på en måte også se i de to andre organisasjonene jeg har beskrevet. De små regelbruddene beskjeftiger mange flere på et administrativt område, og gir de utøvende håndheverne noe å bedrive sitt virke for. Fenomenet er fascinerende i den grad at vi skaper arbeidsoppgaver som bryr seg med trivialiteter for å opprettholde hierarki og orden, men ofte sanksjonerer brudd av viktigere karakter i mye mindre grad enn hva man skulle tro var nødvendig. Paradokser finnes overalt, om man bare ser godt nok etter.

No related posts.

Mange sier at det er umulig for dem å gå over til å spise utelukkende ikke-animalske produkter fordi kjøtt er så godt. En forholdsvis innsiktsfull forklaring, men det kan ligge andre ting bak. Ved å kun spise frukt og grønnsaker reduserer man antallet matvarer som tilfører kroppen diverse fettsyrer, vitaminer og et godt grunnlag for proteiner. I et kaldt land som Norge kan animalsk fett være en stor fordel for oppbygging av et tykt fettlag mot kaldere årstider. Men med postmoderniseringen og teknologiens vidundere har vi ikke lenger behov for dette kostholdet på tross av det pre-moderne fysiologiske aspektet. Med varme klær trenger vi ikke et fullt så tykt fettlag. Paradokset her kan jo være at tykke klær også kommer av et endret kosthold og dekker behovet for det tynne menneskeidealet.  Men tilbake til hva som kan ligge bak menneskets motivasjoner for ikke å fjerne animalske produkter fra kostholdet. Matvareindustrien har gjort kjøtt til en masseproduksjonsvare, det er ikke lenger slik at vårt kjøttbehov dekkes av vilt som er skutt i skogen eller på fjellet. Fisken vi spiser er likeledes ikke nødvendigvis fra det grenseløse havet, men fra oppdrettsanlegg. Eggene man nyter hver morgen kommer ikke fra vanlige høner fordi det er unaturlig for høner å legge egg hver dag. En eksponering for alle disse produktene i butikkhyllene kan subtilt ligge til grunn for trangen til animalske produkter. I tillegg vil et kosthold uten animalske produkter innebære at man lukker øynene for disse produktene og bevisst velger grønnsaker og frukt som for enkelte kan være en anstrengelse. Man må også være mer påpasselig med å velge riktige grønnsaker og frukter for å dekke proteinbehovet, noe som medfører veldig mye merarbeid. Men dette er ikke nødvendigvis en forklaring som holder vann. Det er lite sannsynlig at alle tenker over næringsinnhold når de velger matvarer, og man kan like gjerne bli feilernært av feil konsum av kjøttvarer som av vegetariske matvarer. Poenget mitt er at det finnes mange forklaringsmodeller for hvorfor man ikke velger å spise vegansk eller vegetarisk, men i bunn og grunn er det nok sine egne motivasjoner som er den dypeste, eller første initierende, årsak til at man endrer kosthold.

Som nevnt i innledningen kan motivasjoner komme av at man har egne overbevisninger. For eksempel kan man være dyrevernsforkjemper og derfor ikke ønsker å spise det man ønsker å verne om. Man kan velge det ut i fra et antikapitalistisk aspekt hvor ’kjøtt’ symboliserer markedskreftene som ønsker at vi skal konsumere mer kjøttvarer. Man kan velge kosthold ut i fra at alle ens venner, eller det generelle kulturelle miljøet rundt en har nettopp dette kostholdet. Man kan spise vegetarisk fordi ens status ikke tillater annet. Man kan spise vegetarisk fordi religionen ikke tillater annet. Med andre ord finnes det mange forskjellige grunner, og i mange sammenhenger kan det være en kombinasjon av flere av disse som er gjenstand for kostholdsendringer. Men derfor ønsker jeg å belyse en ting. Ernæringsmessig er det mye mer energi å hente i planter som står nederst i en næringskjede. Dette skyldes at det går tapt masse energi i hvert næringsledd som igjen må dekkes inn gjennom et høyere konsum. Så for at man skal kunne utnytte ressursene man har til rådighet til det fulle vil det være mest bærekraftig logisk å innta plantevekster. Nå har dette sine modifikasjoner fordi en del dyr også opptrer som buffere. Det finnes mange plantevekster som vi ikke livnærer oss av, men som egner seg godt til dyrefôr. I disse tilfellene vil det være mest gunstig å spise dyret som er nærmest planten, men her hviler et tabu. Det er ofte slik at dyret som spiser veksten er et insekt, og vi måtte hatt svært mange insekter for å bli mette. For ikke å snakke om den gastronomiske teknologien som vi har tilegnet oss på bakgrunn av økt smaksopplevelse. Insekter tilfredsstiller i særs liten grad vårt sanseapparat. Jeg trenger ikke å vise videre til hele syklusen for å understreke poenget om at det vi anser som spiselige dyr kommer svært langt ut i denne næringskjeden og at det således er svært mye energi som har gått tapt. Derfor er det mest logisk for mennesket å innta spiselige plantevekster direkte. Jeg kunne ha hevdet at det hadde vært rasjonelt av mennesket å spise plantevekster, men det er forskjell på logikk og rasjonalitet, som jeg skal komme tilbake til senere.

Jeg har nå vist til det ernæringsmessige aspektet ved kosthold, som vil være malen for min videre filosofering. Mange velger kosthold i form av religiøse tabuer. I hinduismen skal den øverste kasten, Brahmin (prestekasten), spise vegetarisk fordi kjøtt blir betraktet som urent. For at de skal kunne tre inn og forklare kosmos og den kosmologiske sammenheng må de spise så puristisk som mulig i form av renhet og naturlighet. De skal heller ikke innta alkohol eller tobakk, og det finnes forøvrig mange flere tabuer tilknyttet Brahmin-kasten. I kristendommen blir det hevdet at Gud er tilstede i alt levende, og alt levende inkluderer da også planter og dyr. Noe som er viktig å merke seg er at selv om Gud er til stede i alt levende, så er ikke alt levende Gud. Det vil da si at om du tråkker på en løvetann som har et element av Gud i seg, så ødelegger man ikke Gud, men Guds element i løvetannen. Man kan på sett og vis se for seg Gud som en del av livskraften til levende vesener. Selve ideen Gud er en abstrakt tanke, noe vi ikke kan manifestere og sanse, men selve den mystiske kraften er noe som omslutter oss og er i oss på en og samme tid. Hvis man så går tilbake til eksempelet i forrige avsnitt pekte jeg på energinivået hos planter og hvordan det reduseres videre i næringskjeden. Hvis dette kunne være overførbart til oppfatningen av det guddommelige i levende vesener vil i så fall den mest puristiske formen for Gud ikke befinne seg i mennesket, men i planten. Slik vil det også være mest logisk å spise det mest guddommelige fremfor det som har blitt konvertert til mindre guddommelig på veien ut i næringskjeden. Noen vil kanskje rynke på nesen når man reduserer nivået av guddommelighet i mennesket, men ved en rask analysering av skapelsesberetningen kan dette aspektet kanskje ha noe for seg.

Gud skapte mennesket i sitt bilde og plasserte Adam og Eva i Paradis. Her var de omgitt av både dyr og planter, og fikk beskjed om at så lenge de var i Paradis var de udødelige. Det første man kan ta tak i her er at Adam og Eva ble skapt udødelige og videre i Guds bilde. Altså skapte egentlig ikke Gud mennesket fordi mortalitet er en kvalitet ved hva vi definerer som mennesket i dag. Av dette kan man slutte at Gud skapte halvguder; de var ikke en abstrakt idé slik som Gud er, men et manifestert og udødelig speilbilde av ham. Videre må man legge merke til at både planter og dyr fantes, og man må gå ut i fra at næringskjedene i Paradis var de samme som de nå er på jorden. Adam og Eva fikk holde seg i Paradis så lenge de ikke spiste den forbudte frukten fra epletreet. Herfra er historien kjent; slangen lurte Eva til å spise av treet som ga henne en forståelse av bluferdighet. Hvordan dette eplet kunne gi innsikt i tabubelagte kroppsdeler er for så vidt en annen sak, men mitt poeng er det at det eplet hun spiste ga henne kunnskap, og at denne handlingen ble fremprovosert av Djevelen, symbolisert ved slangen. Når så Adam og Eva ble forvist fra Paradis ble de gjort dødelige. De hadde nå to kvaliteter som vi legger i hva som er mennesket: dødelighet og kunnskap i kraft av tanken. Men dette mennesket ble ikke skapt av Gud. Gud skapte, i følge skapelsesberetningen, halvgudene Adam og Eva, mens Djevelen skapte de to første menneskene; Adam og Eva som var dødelige, men som ved kraft av tanken og kunnskapen kunne manipulere Guds verden. Slik kan man da argumentere videre for at det øverste målet for mennesket må være Guds tilgivelse og hans tillatelse til å vende tilbake til Paradis, men for at mennesket skal kunne komme tilbake til tilstanden som halvguder må de på veien innta hans guddommelighet, og da nettopp gjennom den ernæringen som inneholder mest av Gud: nemlig det vegetariske. Det er derfor ikke bare ernæringsmessig logisk, men for en religiøs overbevisning vil det være en rasjonell tanke, noe jeg vil utdype videre.

Med sekulariseringen i den vestlige verden etablerte vi et forhold til rasjonalitet og irrasjonalitet. Mange lærde som hørte historier om buskemenn i andre ’primitive’ deler av verden avfeide deres ritualer, symboler, handlinger og ugudelige tilbeding av magi som irrasjonelt. Dette gjorde de fjerne kulturene ’usiviliserte’ og ’hedenske’ i deres øyne. I dag har denne sekulariseringen gått enda lenger. Med agnostisime og ateisme har den dualiserte vestlige verden fått representanter som hevder irrasjonalitet rundt guddomsideen fordi den ikke kan bevises. Man tar altså utgangspunkt i sansene som det ultimate instrument for sannhet eller feilaktighet og hevder at deres tanke er den eneste rasjonelle tanken som kan eksistere. Mange hevder at kriger hadde vært unngått om religioner ikke fantes, at religion er undertrykkende og at den er hemmende for den vitenskapelige utvikling. Her er det mye man kan ta tak i som jeg ikke skal ta tak i nå fordi det ville gjøre denne artikkelen hinsides lang. Men hva jeg vil utdype er at ved å avfeie en tanke som irrasjonell gjør man det i forhold til sin egen rasjonelle tanke. Man hevder altså en idémessig overlegenhet, men er dette egentlig mulig?  For et individ vil det alltid hvile motivasjoner bak en handling, og denne motivasjonen er en tanke, og denne tanken handler om en slutning av at man ønsker å oppnå noe. Spillteori handler om at alle er ute etter å maksimere uansett handling. Dette ligger også bak tanker. Derfor vil hver eneste tanke være rasjonell ut i fra sitt eget ståsted. Det som imidlertid kan være irrasjonelt er handlingen. Enhver handling kan bli irrasjonell om hva den oppnår ikke sto til tanken. Men om man imidlertid oppnår det man ønsker er handlingen rasjonell. Med andre ord kan man ikke si noe om hva man sanser er irrasjonelt eller rasjonelt før man har snakket med den handlende for å vite tanken bak. I antropologien benyttes et uttrykk: kulturrelativisme. Dette er et etnografisk ideal for å kunne formidle hva man opplever på en rettferdig måte og yter de man studerer den respekten de har krav på. Min argumentasjon er at oppfatningen av rasjonalitet som tanke og irrasjonalitet utelukkende som aspekt ved handling er den ytterste graden av kulturrelativisme, og som også yter alle individer gjensidig respekt. Dette siste avsnittet ble muligens noe tungt å lese. Poenget med å dra det inn er at enhver handling kan være irrasjonell om den ikke står til den abstrakte tanken bak, og i valg av kosthold kan det være svært mange rasjonelle baktanker og ideer. Ofte har jeg hørt at man ikke bør bli veganer eller vegetarianer fordi man ikke får i seg riktig næringsinnhold. I denne artikkelen har jeg vist til hvordan næringsinnhold og teologi kan ha logiske samsvar og derfor føre til en høyere forståelse av hvorfor noen velger å utelukke animalske produkter fra sitt kosthold. Digresjonene må tas med i betraktning av at tanken bak er god, men selve nedskrivingen kanskje var irrasjonell?

No related posts.

Det er ikke så rart at den største omveltningen ved å komme til Norge som politisk flyktning er det vestlige verdisett. Vi verner om verdier vi tar for gitt og som vi har glorifisert og satt på pidestall for alle å bøye seg for. Vi behandler vårt verdisyn som gullkalven i Bibelen; fullstendig ukritisk og opphøyd over alle andre verdisett. Med bakgrunn i av at vi i stor grad dyrker det verdslige og profane glemmer vi det hellige hos andre. Man ser heller splinten i den andres øye enn bjelken i sitt eget. Når media viser karikaturene peker man heller på intoleranse hos de som setter seg til motverge og som føler seg støtt. Noe av debatten i Aftenposten, som jeg tidligere har nevnt i andre artikler, har gått på nettopp denne etterspørselen om forståelse og toleranse for vestlig kultur hos minoritetsgrupper. Da er det rart at man ikke spør seg om man yter sine utsagn rettferdighet.

Når man allerede vet at Koranen forbyr mennesker å kopiere levende vesener fordi de er guddommelige, ikke ulikt de gamle greske filosofenes syn på kunsten som hånlige kopier av idéene, så hvorfor da fremprovosere motaksjoner ytterligere? Hvilke grenser er det man prøver å tøye? Det er som mobberen i klassen som kun er jævlig for sitt eget forgodtbefinnende på bekostning av alle andres lærdom. Det er ikke noe konstruktivt i å provosere for å provosere, og hvor religiøse overbevisninger står i konstant spenn vil det føre til verken det ene eller det andre. Tabloidene har skapt et bilde av at det eneste som endrer debatten, eller i hvert fall gjør debatten spenstig og spennende, er populistiske motsetninger som står steilt idealistisk. At all PR er god PR er i hvert fall en sannhet med svært mange modifikasjoner. Men en avis som kutter i opplag og årsverk for i det hele tatt å overleve har absolutt ingenting å tape; etikk være etikk og overskrifter være salgsvare. Med mulighet for effektiv lammelse av deler av arbeidslivet er det ikke Dagbladet som må svi for typene. Det kunne ha vært unngått, men ingen tjener tilsynelatende på fred i hjemmet.

Lignende artikler:

1. Oppdateringer på tidligere poster Etter at en generøs mormor har supplert vår husstand med...
2. Burkaen – En samfunnsfiende? Man skulle vel kanskje tro at det på et gitt...
3. Den onde sirkel I ethvert miljø man oppsøker vil man mest sannsynligvis finne...

I dag, 28. januar, kan man i Aftenpostens papirutgave lese om Aftenpostens besøk i kosmodromen Baikonur og en generell artikkel om konspirasjonsteoriene rundt månelandingen og de første levende vesener i verdensrommet. Her påpekes det at russere med tilknytning til romfartsindustrien hevder at Jurij Gagarin ikke var første mennesket i verdensrommet som “noe alle vet”. Vladimir Iljusjin var en testpilot som angivelig

skulle ha forsøkt å bli sendt opp 5 dager tidligere, men kom tilbake i en slik tilstand at det ble arrangert en bilulykke.

Herunder bygges konspirasjonen opp under avsløringene etter offentliggjøring av dokumenter i 2002 om at løshunden Laika, det første levende vesen i verdensrommet, døde få timer etter oppskyting i verdensrommet av teknisk svikt i raketten fremfor å ha overlevd i dagevis som først påstått (i 45 år). Kappløpet om erobringen av verdensrommet var det siste ledd i imperialistisk maktutkjemping og hendte i en etterkrigstid hvor store nasjoner hadde nervøse fingre på atombombeknappene. Derfor var det veldig viktig for nasjonene å vinne de små kampene om hvem som tok de første stegene. Men dette er jo velkjent historie for de fleste: Russland tok førsteplassen for første levende vesen, første returnerende levende vesener og første menneske i verdensrommet.  USA, på sin side, tok første måneferd, månelanding og flyvning rundt månen. Konspirasjonen rundt månelandingen er heller ingen hemmelighet for de fleste. At det hele skulle ha blitt innspilt i Stanley Kubricks studio i England blir som oftest ‘bevist’ ved at det amerikanske flagget vaier i vinden etter at Neil Armstrong har satt det fra seg i månestøvet. Det er forresten også flere konspirasjonsteorier som ikke skal nevnes her. En noe mer ukjent konspirasjonsteori kan nok være den at det i Russland blir sagt at selve reisen til Gagarin også var et fremstøt for å sette USA i et dårlig lys og at raketten man så bli skutt opp kun var en satelitt som skulle utbedre TV-signaler i Norden.

For å utdype konspirasjonene og den generelle oppfatning av konspirasjoner, så skyldes den latterliggjøringen som de ofte møter det faktum at mange tidligere teorier er så bizarre og virkelighetsfjerne at man vanskelig kan ta slike seriøst. Teorier blir avfeid som tøv på bakgrunn av at noen hevder at Elvis lever, romvesener har en invasjonsplan hvor de overtar våre kropper og Tupac drikker øl sammen med Fidel Castro på Cuba. Disse er de mest fantasirike konspirasjonene fordi de befester seg i at man ikke ønsker at realiteten skal være slik den er. Romvesen-teorien kan utspille seg på bakgrunn av uforklarlige fenomener (som kun er uforklarlige til de blir forklart, dog det for konspiratører aldri vil være en sannsynlig forklaring om man virkelig tror på kidnappinger og analprober), etterskjelv fra Orson Welles radioshow ‘War of the worlds’ i 1938 som utløste et ikke så rent lite hysteri eller søken etter tegn på at mennesker som man idoliserer finnes eller, i Paul McCartneys tilfelle, ikke finnes. Konspirasjoner utspilles gjerne rundt myter, og disse mytene skaper identiteter, fremtidshåp og troen på en forklaring. Med andre ord er konspirasjonsteorier svært viktige for folk, å utfordre paradigmer er med på å bevare individualiteten. Myter er også med på å bevare gruppeidentiteter. I filmer som Braveheart og Bangrajan portretteres myteomspunnede helter som glorifiserte martyrer for å vise til en stolt nasjonalidentitet og tradisjon i henholdsvis Skottland og Thailand. I Nils Gaups tolkning og filmatisering av Kautokeino-opprøret kan man se nettopp det samme i forhold til sameidentiteten. I forhold til William Wallace og sameopprøret er vel egentlig filmatiseringene det konspiratoriske siden historiebøker forteller en helt annen historie enn av hva som portretteres som bragder i filmene. Sånn sett kan både Pol Pot og Mao Ze Dong bli folkehelter. En kan utelate det man vil og ta med det man vil for å fremstille hva man trenger og ønsker å få frem. Slik er det også med historiebøker. Under Hitlers nazi-Tyskland hadde Heinrich Himmler forskjellige utsendinger av ekspedisjoner med forskere fra blant annet disiplinene arkeologi og antropologi for å finne fakta om opprinnelsesmyten til den ariske rase. De ble sendt til blant annet Tibet og Andesfjellene og tok mål av mennesker og lette etter lenker som kunne knyttes opp til en offentlig akseptert forklaring på den ariske manns verdensdominans. Ikke overraskende endte dette i forfalsking av historien, på samme vis som de så på all jødisk litteratur, kunst, kultur og historie som underlegen og ønsket å utradere den fra historibøkene. Altså en nedriving og en oppbygging av myter for å passe inn i verdensidealet.

Slik kan man fortsette i det uendelige. Nå nylig i norsk debatt kom historikere på banen i forkant og etterkant av filmatiseringen om Max Manus og de norske motstandsstyrkenes aktivitet under den andre verdenskrig. Hovedkritikken rettes mot det norske Forsvarets enerett på den norske krigshistories nedtegninger og overdrivelser for glorifiseringen av nasjonalsymboler i for eksempel Max Manus og Gunnar Sønsteby. I etterkant av terrorangrepet mot World Trade Center ble det hevdet av en dansk forsker at det hele måtte bestå av en innsidejobb hvor nanoteknologi hadde blitt tatt i bruk, og at dette var den eneste logiske løsningen. I konfrontasjonen om dette var nok en konspirasjonsteori sto forskeren på sitt og sa at han tok sterk avstand fra konspirasjoner, men at det var den amerikanskstatlige forklaring som var selve konspirasjonen og at han kun presenterte teknologiske fakta. I en pågående rettsak i England har den tidligere statssekretæren til Tony Blair uttrykt at det var svært agressiv krigshissing fra George W. Bush Jr. både før og umiddelbart etter terrorangrepet hvor han utelukkende var kun ute etter å ta Irak. Slike utsagn og påstander fra statsansatte viser at det skjer mer i korridorene og kulissene enn hva som havner i media, og dette av naturlige årsaker. Det bør forsåvidt heller ikke komme som noen overraskelse. Men når det nå kommer til konspirasjonsteorier og myteskaping så er det klart at dette er vanligvis noe som kommer statene til gode, enten i form av martyrer, kollektivisme eller kontroll. Det er nærmest en selvfølge at en statlig forklaring er noe som majoriteten vil svelge, og denne forklaringen bør holde vann så langt det er mulig å strekke den. Ved en eventuell avsløring vil samfunnet rammes av sjokkbølger og skepsis til vårt ordnede samfunn. Via samfunnskontrakten holdes våre liv i en enkel og ordnet balanse slik at vi kan fokusere på helt andre ting enn terror, krigføring eller romkappløp. Derfor er det svært sårt med en gang tvilen skulle ha et visst tilslag av sannhet. Konspirasjoner er derfor viktige på flere nivåer: de stiller spørsmål ved befestede paradigmer, de skaper fremtidshåp og tro og de kan bidra til kollektivisme og samhold. Men den kan også ødelegge mer enn den gavner.

I filmene ‘Wag the Dog’ og ’2012′ blir statlige konspirasjoner benyttet som et virkemiddel for å latterliggjøre og/eller bevisstgjøre teoriene og teoretikerene. I førstnevnte spiller Robert De Niro rollen som det hvite hus sin reddende engel når de havner opp i vanskelige situasjoner og må bli rodd ut av urolig farvann. Selv om den er en lattermild komedie er det ikke så langt fra en mulig sannhet. I ’2012′ ender Louvres museumsdirektør ut for en ‘ulykke’ i samme tunnel som prinsesse Diana endte sitt liv i. Her stiftes også et møte med en konspirasjonsteoretiker som tilsynelatende faktisk har rett i flere av sine teorier. Prøver Hollywood å si oss noe eller er vi inne en svært skeptisk epoke til hva som blir oss fortalt? Skal man tro på alt man vet og får vite? Kan man ta noe for gitt?

Mange stiller seg spørsmålet om hva det gavner en stat å påføre sine innbyggere en livsløgn. Gjennom denne artikkelen har jeg i det minste belyst hvordan en konspirasjon kan benyttes som virkemiddel og dens bieffekter. Noen sannheter er kanskje mer destruktive enn konstruktive. I så fall må man velge sin historie.

Lignende artikler:

1. Oppdateringer på tidligere poster Etter at en generøs mormor har supplert vår husstand med...
2. En kritikers oppklaringer De som har fulgt med noen av de artiklene jeg...
3. Burkaen – En samfunnsfiende? Man skulle vel kanskje tro at det på et gitt...

1. Hva er en by?
2. Burkaen – En samfunnsfiende?

1. Forrige fredag, 22. januar, kunne man i Aftenpostens fredagsbilag lese om Brumunddal og Moelv i artikkelen ‘Bylivets gleder’ av Halvor Hegtun. Denne belyser en god del oppfatninger gjennom intervjuer av innbyggere i Brumunddal og Moelv, som begge ble byer den 1. januar. Den opplyser også om en del fakta rundt bystatusen; at definisjonen av by ikke er klar og at valget om bystatus er selvbestemmende. Med andre ord er det opp til et hvilket som helst kommunestyre å velge å bli by uavhengig av departementet, i hvert fall per definisjon i følge den reviderte kommuneloven av 1992. Imidlertid er denne tilsynelatende ‘lovløsheten’ rundt bystatusen mulig å klage inn, og i 1996 bestemte Stortinget at Honningsvåg ikke skulle få lov til å erklære seg som Norges nordligste by med bakgrunn i at kommunen må ha minimum 5000 innbyggere, etter at Hammerfest protesterte mot byplanene. I tillegg ble det lagt til at kommunen måtte ha

“et bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse”.

Man reagerer, naturlig nok, på at denne definisjonen er svært vag, og forklarer heller ikke hvordan et sted som Moelv også fikk bystatus rett over nyttår, et lite tettsted med kun 4200 innbyggere. I tillegg ble Moelvs postkontor nedlagt i november i fjor og erstattet med ‘post i butikk’. Virkelig en by verdig. Ikke overraskende er uttalelsene til de intervjuede svært så konkrete på at bystatusen føles feil og unødvendig. Når innbyggerene reagerer med latter, hån og forbauselse ser det ut til at noe har gått kommunestyret, med 35 mot 4 stemmer, langt over hodet, dog det skal legges til at formannskapet i 2007 heller ikke så forslaget som seriøst. Det interessante er at det kun er arbeidere på et fjernvarmeanlegg og ordføreren som snakker om bystatusen i positive ordelag. Arbeiderne mener at fasilitetene de tilrettelegger er med på å øke Brumunddals status som by, selv om de ikke ønsker å uttale seg om Moelv. Med andre ord virker det som om de oppfatter regjeringens satsingsområder i distriktene som urbanisering, noe som i seg selv er et interessant, tilsynelatende, selvbedrag. At ordfører Anita Ihle Sveen (Ap) snakker om håp om reduksjon av fraflytting, eller om tilbakevending, av ungdom er heller ikke overraskende. Men spørsmålet er om man virkelig tror at hverdagen vil endres så drastisk at man vil merke en økning i fritidstilbud som gjør Brumunddal attraktivt nok til å vende nesen hjem igjen. Til syvende og sist øker ikke bystatusen ressurser og arbeidsplasser, bystatus er kun et symbol, og muligens et samlende og definerende et. Det er derimot ikke en ‘frelser’ som skal gjøre alt bra og flott til tross for handelsstandens innbitte kamp om bystatus for å øke mulighetene for polutsalg. Artikkelen i Aftenposten tar i tillegg opp nettopp dette poenget som jeg også nevnte i tidligere artikkel. Det er faktisk ingen garanti i at byer skal få polutsalg. Ikke så rart i og med at det ikke er noen garanti for at man kan finne postkontorer i de drøyt 50 selverklærte byene etter 1996 heller.

2. I min oppdatering av ‘Burkaen – En samfunnsfiende’ vil jeg ta opp et debattinnlegg i Aftenposten den 25. januar og en replikk i samme avis den 27. januar. Det førstnevnte innlegget er skrevet av Trond Ali Lindstad under tittelen ‘Muslimsk manifest‘. Innlegget består av 15 punkter for hvordan muslimer skal forstå nordmenn og hvordan de skal handle i kontakt med ikke-muslimer og det norske samfunn. Lindstad skriver retorisk ut i fra vers i Koranen og utfordrer leserens egne fordommer og forhold til dogmer. Egentlig ønsker jeg ikke å kommentere debattinnlegget i seg selv i alt for stor grad uten å oppfordre til å lese i gjennom det. Det er modig av Lindstad å presentere ‘manifestet’ og det er flere poenger som i bunn og grunn er godt ment. Han mener at muslimer skal vise seg om gode mennesker, oppfordrer til debatt og samhandling, ydmykhet og engasjement. Han forsøker også å forklare sekularitet og forståelse for valg av styresett, men han legger også opp til opposisjon mot styresettet og har en klar islamistisk politisk agenda. I sine siste punkter ender det hele opp i en form for oppfordring til misjonering og opponering mot hva han kaller ikke-eksisterende moral og verdier. Hvorfor er det sånn at religiøse i alle debatter påberoper seg en absolutt enerett på moralbegrepet?

Mitt andre tillegg til ‘Burkaen – En samfunnsfiende?’ er replikken til legestudenten Bernt Filip K. Hasseleid som sto på trykk den 27. januar. Han kontrer Lindstads angrep på det sekulariserte demokratiet, etterlyser en skarpere religionsdebatt om skillelinjene mellom sekulært og religiøst og generelt ønsker at Islam også kan bli til gjenstand for religionskritikk i og med at dette er en av våre rettigheter i vårt samfunnssystem. Avslutningsvis ender Hasseleid opp med å vise til hvordan Koranen er en destruktiv og forhistorisk bok som ikke fortjener å eksistere i moderne samfunn. Dette blir eksemplifisert via tre vers. Jeg tror nok Hasseleid mener det beste selv om han havner litt ute på viddene. Debatten om hvorvidt demokratiet er en rettferdig og bra styreform har jeg tatt opp andre steder og har ingen intensjon om å vende tilbake til her og nå. Derimot er det interessant å prøve å forstå hva som ligger bak i hans etterlysning om religionskritikk og debatt. I og med at han i replikken gjennomgående kun refererer til Islam er jeg ikke så sikker på om Hasseleid ønsker en debatt om samtlige religioner, men om kun én utvalgt. Hans fiendtlige innstilling til Islam etterlater ingen tvil om hans agenda, på samme vis som hos Lindstad, og bruker nærmest samme retoriske form, og det kanskje intensjonelt. Om man skal kritisere religiøse skrifter for å være forhistoriske og, i Hasseleids ord, umoderne, så gjenstår det svært få religiøse skrifter igjen med et snev av rasjonalistisk innhold. Bare ved å ta et raskt historisk overblikk over Bibelen kan man se at den er revidert opp til flere ganger for å tilpasse seg den daværende verdenssituasjon og forståelse. Når da Hasseleid utfordrer Koranen som Guds ord ved å stille spørsmål ved om Muhammed diktet alt opp, er jo dette samme spørsmålet som kan stilles ved alle religioner. I kontrast er vel Bibelen det skrevne ordet som er fjernest fra å være Guds ord på bakgrunn av intensiv revidering. Det ser angivelig ut til at Hasseleid her prøver å stille samme spørsmål som ateister og humanister gjør ved Kristendommen, og hevder at det samme er altfor kontroversielt opp i mot Islam. Men det skal vel også sies at Kristendommen i bunn og grunn har vært en religion i toppsjiktet, en mektig institusjon med svært undertrykkende historie overfor mennesker av andre religioner. Derfor er kanskje ikke Kristendommen så vanskelig å opponere mot, men Islam mer hårsår når ‘vestlige kristne’ stiller spørsmål ved deres tro. Om hvorvidt Koranen hører hjemme i moderne samfunn er et utsagn jeg ikke ser noen grunn til å gå for mye inn på i og med at dette utsagnet faller så alt for lett til bakken. I en etnosentrisk verden hvor man ser kun sine egne landegrenser som kontrast til andres vil det aldri kunne bygges konstruktive murer for videre forståelse og samhandling. Lindstad prøvde å så frø i to leirer, Hasseleid prøvde ukritisk å brenne de ned. Om oppfordringen til debatt blir tatt på alvor gjenstår og se, men senere tids innlegg viser nok at saken ikke er over. Det betyr heldigvis at det er mye mer å glede seg til i fremtiden. I hvert fall som sosialantropologistudent og bloggforfatter.

Lignende artikler:

1. Den unngåelige husfreden Ikke mange kan benekte at vi er et flerkulturelt samfunn,...
2. Burkaen – En samfunnsfiende? Man skulle vel kanskje tro at det på et gitt...
3. Den onde sirkel I ethvert miljø man oppsøker vil man mest sannsynligvis finne...

Frihet, likhet og brorskap; de tre store, og nesten uoppnåelige, franske idealene som stammer fra revolusjonens dager. Hva har dette med burkadebatt å gjøre? Jo, i Aftenposten kunne man forleden dag lese om franske Samira som har valgt å gå fra å være, hva Aftenposten kaller, en ‘vanlig’ fransk ungdom til å benytte det heldekkende kledet kalt niqab, en burka uten gitter, men med kun en tynn liten stripe foran øynene. I Frankrike er det nå en løpende debatt om hvorvidt heldekkende klesplagg skal forbys, og nasjonalforsamlingen skal stemme over et forbud av plagg som dekker for ansiktet i det offentlige rom om bare noen få uker. I Aftenpostens artikkel har de intervjuet Elisabeth Badinter, filosof og forfatter, som hevder at bruk av burka er som å tråkke på den franske treenigheten “(kvinners) frihet, (kjønnenes) likhet og brorskap”. Hennes utsagn er voldsomt ladet i retning av fransk nasjonalisme og nasjonalidentitet. De tre revolusjonsidealene er ikke bare slagord for frihetskamp, men de er også hjertebarn av datidens franske filosofer og samfunnsvitere, en kulturtradisjon som Frankrike verdsetter svært høyt. Likevel har hun omformet idealene i noe grad: ‘kvinners frihet’ og ‘kjønnenes likhet’. Ved å gå inn i betydningen av disse begrepene kan man avsløre at de faller på sin egen urimelighet.

La oss starte bakerst. Ordet ‘brorskap’ i revolusjonen var en faktor som appellerte til befolkningens solidaritet ved at de var en enhet bundet av blod. For som kjent er blod tykkere enn vann, og i begrepet ‘brorskap’ ligger en forutsetning av at revolusjonens aktivister, det franske folk, sto sammen som en biologisk bundet enhet mot det tyrannistiske overklassestyret. Ved bruk av begrepet i moderne debatt, som denne, blir begrepet noe mer forsvarsbundet solidarisk enn som den aktive pådriveren for forandring. Når man maner til kamp med ‘brorskap’ i dag hviler det en viss konnotasjon om beskyttelse mot utvanning av det franske folks blod. Dette ligger ikke så rent lite implisitt i Badinters uttalelser om at de som bruker burka gjør narr av demokratiet og ytringsfrihet i at de stilltiende fordømmer samfunnet.

Hvis det er et ord som forener revolusjoner verden over så er det ‘likhet’. Den romantiserte fremtidsspådommen ved enhver revolusjon lover at alle skal være like, ha samme muligheter, lik rett på ressurser og opphevelsen av et oppfattet undertrykkende hierarkisk styre. Likhet har imidlertid aldri vært rettferdig i og med at alle evner forskjellig. I tillegg ser også revolusjonens barn at etter omveltningen ble aldri løftene infridd, og hvor de ble tilnærmet innfridd ble ikke hverdagen endret i den retningen man hadde forestilt seg.  Et godt eksempel fra Belize forteller om selvstyre etter britisk kolonistyre og hvor befolkningen stemte på en politisk kandidat som lovet likhet for alle. To av tre samfunnslag, middelklassen og lavklassen, så sitt snitt til å kunne øke sin levestandard etter denne modellen og ikke overraskende gikk politikeren til presidentpalasset. Historien viser imidlertid at det glorifiserte bildet av likhet ikke gjaldt for alle. Lavklassen fikk det delvis bedre og nærmet seg livssituasjonen til flere av de som var i den lavere delen av middelklassen. Den høyeste klassen fikk det derimot dårligere, om man kan kalle det dårlig når man fortsatt har dekket de daglige behov, og nærmet seg nedover mot det øverste skiktet av middelklassen. Mens middelklassens median sto på stedet hvil og var ufornøyd med at de ikke hadde fått det mer som de høyere samfunnslagene. Det paradoksale er at det ofte er i disse samfunnslagene at revolusjonære tanker får sitt grunnfeste, men at mediangruppen sjelden ser at de er det postrevolusjonære ideal når det kommer til levestandard og ressursutnyttelse. Men tilbake til Badinter, som legger til at likheten er snakk om kjønnenes muligheter uavhengig av kjønnenes kulturelle og biologiske forutsetninger og begrensninger. At kvinner skal ha like muligheter som menn er en kjennsgjerning som er vanskelig å benekte, dog det fortsatt er viktig å opprettholde at kjønnene er forskjellige på både kulturelle og biologiske punkter. Bakgrunnen for denne påstanden er at menn og kvinner er forskjellige; de har forskjellige følelsesliv og reaksjonsmønstre, forskjellige kroppslige funksjoner og bygning og forskjellige sosiale samholdsdefinisjoner og identiteter. På 70-tallet hadde man to forskjellige typer oppdragelse; man hadde den kjønnsnøytrale og den kjønnsdefinerte. I begge tilfeller har det tilsynelatende uansett oppstått individer med de samme kjønnsrollene. En kan påstå at disse fastsatte mønstrene blir implementert gjennom samfunnsinstitusjoner, men om det nå er slik det fungerer tyder det på et mønster som samfunnet ønsker skal eksistere. Så har man feministisk argumentasjon om hvorvidt det er menn som definerer disse mønstrene, men selv om kvinner er i undertall i styrer, så har vi en god del kvinnelige politikere i høye stillinger i landet. Systemene forblir likevel de samme. Badinters argumentasjon faller til jorden.

Så kommer det siste punktet, eller det første, alt ettersom hvordan man ønsker å se det. Og det er på dette punktet at jeg føler Badinter motsier seg selv ved å tale burkaforbudets sak. Kvinners frihet viser til opphevelse av den undertrykking som eksisterer i sterkt mannsdominerte subkulturer og religiøse miljøer. Jeg velger å fokusere på kvinners frihet i islam i og med at det er i denne forbindelse at uttrykket er nevnt. Badinter sier til Aftenposten:

Frankrike, men også Danmark og resten av Europa står overfor en utrolig situasjon. Vi fikk bilder av burkakledte kvinner i Afghanistan, med gitter foran øynene. Hva blir det neste? At menn holder kvinner i bånd? Hvordan skal vi reagere da, når burkadebatten allerede har tatt helt av? Argumentene om kvinnefrigjøring er velkjente. Det finnes endel kvinner som velger det selv. De synes at det innebærer en frihet. Men hva med alle dem som ikke bærer det frivillig?

I boken ‘Three faces of beauty’ skriver Susan Ossman om skjønnhetspleie i den muslimske og vestlige delen av verden: Casablanca, Cairo og Paris. Hun tar her for seg viktige poenger angående burkaen og burkaens kvinnefrigjørende funksjon. Mange kvinner velger å bruke burka fordi de ønsker at deres utseende og kropp skal holdes privat og være forbeholdt ektemannen. I flere av intervjuene understreker hennes informanter at de gjør det av egen fri vilje. I tillegg forteller de også om at burkaen kan benyttes som et pressmiddel og som opposisjon til mannsdominansen i hjemmet. Burkaen brukes vanligvis kun i det offentlige rom, eller i hjemmet når det er flere menn til stedet, men i størst grad benyttes hijab innenfor husstandens fire vegger. Flere av kvinnene ga inntrykk av at om de følte at mannen burde straffes ville de nekte ham å se dem ved at de benyttet klesplaggene til alle døgnets tider og mannen ble avskåret fra sin ektefelles utseende.

Badinter har sikkert rett i at mange ikke bærer det frivillig, alt annet ville ha vært besynderlig og merkelig, men er et forbud et godt virkemiddel? Hvor opprettholdes kvinnenes frihet om de blir nektet ved lov å bære et valgfritt klesplagg? I Frankrike er dette langt fra en ny debatt. De bannlyste bruk av hijab og andre religiøse symboler på offentlige skoler allerede ganske tidlig i forrige tiår. Dette var imidlertid sett i sammenheng med at barn og ungdom ikke er voksne og at deres tanke skal formes uavhengig av organisasjonelt press. Burkadebatten som nå pågår er en forlengelse av dette forbudet, men tatt fullstendig ut av samme retorikk og kontekst; den har gått helt av hengslene. Etter minaretforbudet i Sveits har antimuslimske debatter blomstret opp i flere høyrepopulistiske miljøer i blant annet Danmark, og også her i Norge. Det samme fenomenet i debattene er bevaring av nasjonalidentiteten og at man føler seg truet av den muslimske verdens sterke, og svært synlige, symboler. Debatten er svært stigmatiserende og forsterkes ved bruk av stereotyper (tidligere kommentert i innlegg om Shabana Rehman Gaarder og Attiq Sohail).  I Danmark ble det i forrige uke lekket ut en hemmeligstemplet rapport om hvor mange som benyttet burka og niqab i landet. Rapporten viser at kun tre kvinner benytter burkaen, mens mellom 100 til 200 kvinner bruker den beslektede niqaben. 60 av disse var konverterte danske kvinner. Rapporten skulle benyttes til en utredning over den muslimske trusselen som Danmark står overfor, men man kan regne med at denne uteble etter at resultatet viste et alt annet enn ønskelig resultat for høyresiden.

Den samme debatten har vært i enkelte norske medier, men i mindre grad enn i Danmark. Såvidt meg bekjent er det ingen nasjonal utredning om det samme og ingen umiddelbare planer om lovforslag i Stortinget, men at den føres i pennen i kronikker i nasjonalmedier er både implisitt og eksplisitt. Debatten om burkaen har så mange andre strømninger om tematikk i forhold til hvordan man skal reagere opp mot muslimske asylsøkere og integrering. De store typenes moralpolitidebatt er bare et nytt tilskudd til denne debatten, og i tidligere innlegg om Rehman Gaarder og Sohail viser jeg også til hvordan stigmaene er bidragsytere til andre temaer. En kan lett hevde at det er svært vanskelig å intergrere asylsøkere når de symbolsk står så langt fra den norske identiteten. I fjorårets oppslag om voldsbruk mot homofile på Grønland ble dette belyst og understreket av en butikkeier som mente at homofile burde respektere det multinasjonale miljøet i bydelen og avstå fra utagerende ‘homofil oppførsel’ som å holde hender, klemme og kysse. Med slike representanter er det ikke rart at man får en lite nøktern debatt som Attiq Sohail etterlyser i sine kronikker i Aftenposten. Et annet poeng som problematiserer denne debatten er retten til religionsfrihet som også er befestet i Menneskerettighetene. Om religionen man velger benytter symboler som majoriteten avskyr må majoriteten likevel strekke seg langt for å tolerere denne. Men så har man jo da også symboler man ikke kan benytte som for eksempel hakekorset. Forbudet av dette resulterte imidlertid i en aktiv bruk av symbolet i subkulturer som punkgrupperinger hvor symbolet ble benyttet på grunn av det avskyelige meningsinnholdet for det etablerte samfunnet, mens det for punkeren selv ikke betydde andre ting enn at det var et symbol og at det produserte intern status og eksternt verdiskille. Det samme risikerer man når man bannlyser klesplagg. At Samira velger burkaen på det nåværende tidspunkt kan være strategisk og politisk til tross for at hun hevder det motsatte, dog dette blir bare spekulasjoner.

Et annet problematisk område med tanke på disse klesplaggene er norsk lov om gjenkjennelse. Det er i utgangspunktet ulovlig å tildekke sitt ansikt og bruk av hette, eller rettere sagt å være maskert. Med dette lovforbudet i minnet betyr det at religionssymbolene er lovstridige, noe som igjen bryter med Menneskerettighetene. Altså er temaet fullt av paradokser. Jeg vil avslutningsvis poengtere et annet paradoks. Oslo Sporveier annonserte i fjor høst at de ønsket å lage uniformshijab for muslimske kvinner som ønsket sjåførstillinger i hovedstadens kollektivtransporttilbud. FrPs byrådsrepresentant Jøran Kallmyr hevdet at dette tiltaket var både ‘kvinnefiendtlig og frihetsberøvende’ og ville bidra til at muslimske kvinner som ikke ønsker å benytte hijab ville føle seg presset til å benytte hodeplagget. Allerede i Kallmyrs første uttalelser kan man ane at han ikke har kompetanse på hva han uttaler seg om, som er uheldig for han og FrP, dog kan slå tilbake på sin egen urimelighet og føre til høyere oppslutning hos flere nordmenn som tror på stereotypene og simpel retorikk. Uniformshijaben er alt annet enn kvinnefiendtlig og frihetsberøvende. Den kan medføre at muslimske kvinner som har vanskelig for å komme seg ut i arbeidslivet på grunn av bruken av religiøse symboler vil ha en arbeidsplass hvor de føler seg trygge og aksepterte. Oslo Sporveiers initiativ er et aktivt organisasjonelt integreringstiltak, og da er det paradoksalt at en statlig politiker vil forby dem den muligheten. Nok et paradoks er også at Kallmyrs apell møter konservative muslimer som mener at kvinner er forbeholdt hjemmet fremfor arbeid. Herr Kallmyr, hvem er det nå som er kvinnefiendtlig og frihetsberøvende?

Lignende artikler:

1. En kritikers oppklaringer De som har fulgt med noen av de artiklene jeg...
2. Den onde sirkel I ethvert miljø man oppsøker vil man mest sannsynligvis finne...
3. Oppdateringer på tidligere poster Etter at en generøs mormor har supplert vår husstand med...

Nå er ikke Aftenpostens nettsider fullstendig frie for tabloider heller, men man får fortsatt følelsen av at det er en avis med selvrespekt fremfor en evig kamp om lesere og de største typene. Når det er noen som skal ha all mulig ære for dyptpløyende journalistikk, kanskje den siste forsvarer av undersøkende, og gjerne ukritisk, arbeid, så er det Aftenpostens fredagsbilag. Der stilles spørsmål som gjerne aldri når tabloidene. Ta for eksempel en artikkel fra i fjor om kokainmisbruk uten at overskriften sier noe som “Kokain-Norge” eller “Er du narkoman? Ta vår kokaintest”. Men for å motta fredagsbilaget må man abonnere på avisen, eller eventuelt kjøpe den i butikken. Denne type journalistikk er det ikke rom for gratis på internett. Så hva sitter man så igjen med etter at den dyptgravende journalistikken er utelatt? Jo, i beste fall en oppsummering av dagens viktigste nyheter, eller de store overskriftene for å tiltrekke lesere.

Etter å ha sett igjennom en del stillingsannonser til tabloidavisenes nettavdelinger de siste par årene, har jeg lagt merke til at utlysningsteksten i stor grad har et svært ungdomslig preg, og ofte henvender seg direkte til unge mulige medarbeider. Det er tydelig at avisene prøver å kapre unge lesere som benytter seg av internettmediet og ser sitt snitt til å tilpasse artiklene til denne lesergruppen. Jeg ble gjort oppmerksom på et par artikler som hadde stått på trykk på en nettavis sine sider nå nylig hvor språket var hinsides hva man forventer av en seriøs nyhetsformidler. En overskrift som “Derfor gikk Haiti til helvete” og uttrykk som “de bestemte seg begge for å holde kjeft” ødelegger integriteten til avisen. En ting er at avisene har måttet kutte ut korrekturlesere, men betyr det at det nå ikke finnes interne sensurorganer lenger? En må spørre seg om man som ansvarlig redaktør faktisk har et ansvar. Om lesekyndigheten skal opprettholdes via nyhetsformidlere på internett må det i så fall bli en tydeligere linje på det språklige ansvaret. Det er, sånn sett, kanskje ikke så rart at Dagbladets sjefsredaktør, Anne Aasheim, og kulturredaktør, Peter Raaum, trådde av fra sine stillinger i uken som var.

Et annet ansvar som media tilsynelatende ikke tar seriøst nok er deres oppfostring av samfunnskritikere og/eller talerør for ekstremiteter. Jeg har med stor interesse fulgt en debatt som har løpt i Aftenposten i løpet av høsten og tidlig vinter, og som ble mer opphetet jo kaldere været ble. Medisinstudenten Attiq Sohail har hatt flere innlegg hvor han etterlyser medias ansvar for fremtredende personligheter, som Shabana Rehman Gaarder og Sara Azmeh Rasmussen, som gir ansikt til en kvinnesakskamp hvor man benytter ytterliggående virkemidler og stigmatiserende stereotyper for å utdype poengene sine. I innlegget som Sohail hadde på trykk den 30. desember etterlyste han nøkternheten i debatten og stilte spørsmål ved svært bastante påstander fra mennesker som ikke kan sies å være talerør for de minoritetsgruppene de selv anser seg for å være fra. Gaarder og Rasmussen snakker på vegne av muslimske kvinner, men har selv vært bosatt i vesten i en årrekke og har sin utdannelse fra et vestlig miljø. Likevel snakker de om underkuing og kvinneundertrykkelse i saker som angår hijab og burka, til tross for at de som debatten virkelig gjelder ofte har helt andre standpunkter. Det er overraskende at Gaarder og Rasmussen kan hevde at de tar feil. Det er ikke første gangen Gaarder mottar denne kritikken. Hun har tidligere blitt kritisert av antropologen Marianne Gullestad og det, i mine øyne, med rette. Hun spiller på fremmedfrykt og benytter tabloidenes typer for å vise sitt paradoksale undertrykkende standpunkt. Og tabloidene lar henne gjøre det. I Sohails tidligere nevnte innlegg kritiserer han media for å gå med på nettopp dette. Da er det kanskje ikke heller overraskende at Gaarder forsvarer tabloidene i sitt svar til Sohail, hvor hun ettertrykkelig også stempler Sohail som en motstander av uttrykksfrihet, kvinnefrigjøring og demokrati. Det paradoksale i å benytte slik retorikk i debatt er at man skyter seg selv i foten, for mener ikke Gaarder da at det kun er hennes stemme som er fri til å benytte i det offentlige rom? (Det skal legges til at Sohail også uttrykker dette i sitt svar til Gaarder igjen.)

En annen ting som jeg også ønsker å belyse sånn på tampen i dette innlegget er nettopp den selvpåtatte forsvarer av uttrykksfrihet, for hva er nå uttrykksfrihet? Hvis jeg kaller en mørkhudet for ‘neger’, så kan jeg straffes for det. Er det uttrykksfrihet? Hvis en leder eller ansatt i en bedrift kommer med seksuelle hentydninger til medansatte kan vedkommende miste jobben. Er det uttrykksfrihet? Om et parti sympatiserer med nazistiske idèer vil de bli nektet å stille til valg. Er det uttrykksfrihet? Man kan si det sånn at man kan si hva man vil, men ikke uten fare for sanksjoner, en gjør et valg i forhold til represalier og andre etterspill, men det er jo da i bunn og grunn ikke frihet, for hva er frihet i, for eksempel, ikke få lov til å stifte et nazistisk parti? Det er viktig å misforstå meg rett i nettopp denne argumentasjonen; jeg er ikke pro-nazisme, jeg er ikke tilhenger av undertrykkende språkbruk og andre virkemidler, men man skal være svært så forsiktig med å slenge rundt seg med begrepet om uttrykksfrihet. Aftenposten trykket nylig de kjente Mohammed-karikaturene på bakgrunn av uttrykksfriheten. Aftenposten må da ta i betraktning de represalier og etterspill dette medfølger. Så må også alle andre. Snakk om frihet…

Lignende artikler:

1. Burkaen – En samfunnsfiende? Man skulle vel kanskje tro at det på et gitt...
2. Den onde sirkel I ethvert miljø man oppsøker vil man mest sannsynligvis finne...
3. Den unngåelige husfreden Ikke mange kan benekte at vi er et flerkulturelt samfunn,...

Hans holdning er at man ikke nødvendigvis skal dømme unge jenters mer eller mindre intetsigende blogger; intetsigende i den forstand at de ikke inneholder dype meninger eller belyser samfunnsnyttige temaer. For disse bloggene handler om forbrukerkultur og trendsetting. For oss som skulle ønske at verden var annet enn markedskrefter og idolisering i markedsføring er disse bloggene rene pesten på internett, men med tanke på at de har flere treff enn mange andre nyhetsmedier på nettet er de så absolutt verdifulle for markedet. Jeg har blitt nødt til å ta en titt på de to mest profilerte bloggene i Bjørkengs artikkel og vil si at det er stor kvalitetsforskjell på dem. Som Bjørkeng skriver om så har Voes blogg fått svært mye oppmerksomhet i forbindelse med kredibilitet siden hun skriver lovord om merker som hun konspiratorisk har blitt beskyldt for å motta støtte fra. Dette benektes i form av at hun må opprettholde integriteten i hva blogguniverset tilsynelatende holder på. Eller det kan være snakk om ren 14-årig naivitet. I uansett fall handler bloggen i størst mulig grad om moteprodukter som sminke og klær, og språket er passende til en 14-åring og til andre lesere på samme alder. Jeg håper for all del at de fleste av de 100 000 leserene er langt under 20 år. Bjørkeng skriver også om en annen blogg laget av en amerikansk 13-åring ved navn Tavi Williams. Etter at hennes blogg ble kjent reiser hun nå verden rundt på motemesser og presenterer hva hun liker på sin blogg. Markedet har klart forstått viktigheten av å kapre disse unge bloggidolene for at de skal hjelpe markedet på et plan hvor de selv er utilstrekkelige. Men hvor Voes blogg virker svært barnslig og typisk fjortisaktig er Williams sin blogg noe mer moterettet. Det er klare kvalitetsforskjeller, også innad i tenåringsblogguniverset.

Så er nå egentlig dette en positiv utvikling? Hvor lenge kan Voe holde på sin integritet mens hun skal belære middelaldrende ledere i internettets funksjoner som selv, paradoksalt nok, er skaperne av henne og hennes markedsføringsinstrument?

Tradisjonelt har foreldre vært fornøyde så lenge tenåringene holder seg unna dop og alkohol, og sånn er det vel kanskje også med internett. Men når tenåringsjenter er så sykelig interessert i konsumvarer at de bruker mesteparten av sin tid på testing, anmeldelser og fotografering av sine favorittprodukter, så gjør de seg selv til enkle ofre for en stereotype av jenter som uheldigvis 100 000 besøkende omfavner daglig. Det interessante med at jenter faller inn i stereotypene av det som tradisjonelt anses som kvinnelighet, er feminismekampen som har rast, og raser, dog nå i noe mindre grad, i forbindelse med likestilling, rettigheter og muligheter. Mange av de jeg vet om som roper høyest om feminisering er ofte i de typiske kvinneyrkene som de gjerne vil se flere menn i. Så er da kvinnekamp kun snakk om et teoretisk plan om mulighet for like rettigheter og muligheter, mens den praktiske utøvelsen uteblir? Når jenter som Voe skriver om hennes, kanskje normale, tenåringsinteresser ender hun i en kategori av ‘dumme, blonde’ jenter, en kategori det kan være vanskelig å komme seg ut av. Og er det ikke markedet som skaper denne kategorien? Når tenåringsjentene klarer å samle 100 000 mennesker på bloggene sine hver dag er ikke dette noe som krever mer applaus enn hva Obama, Stoltenberg og Jensen klarer når de samler sine sauer, men det er skummelt at så mange leser slike blogger daglig. I mediavitenskapsfaget får man lært at Se&Hør er opprettholder av språklige norskkunnskaper. Når man så ser at disse bloggene, med sitt ufullstendige og ungdomsrettede språkbilde, blir lest av så mange, og man også har i bakhodet at norskkunnskapene også går nedover blant den norske befolkningen, så er det behov for å rope et varsko. Men alt dette er i bunn og grunn snakk om et holdningsproblem som primært ligger hos foreldregenerasjonen. Og selv om det er svært negativt å bli omtalt som moralpoliti om dagen, så er det så absolutt på sin plass at det blir reist spørsmål om dagens foreldres ansvarsområde og holdningsskapende arbeid.

Som Bjørkeng så sørgelig konkluderer; “Uansett om de makter å fortsatt fremstå som autentiske stemmer, eller om de henfaller til å selge sine meninger til høystbydende, har disse barna helt og holdent skapt sin egen suksess. Vi i medieindustrien kan uansett ikke konkurrere. Da får vi heller finne på noe annet å skrive om.”

Det er kanskje ikke så rart at dagspressen lider under tabloid- og popularitetsmagasinenes gullalder. Skremmende nok.

Lignende artikler:

1. Burkaen – En samfunnsfiende? Man skulle vel kanskje tro at det på et gitt...
2. En kritikers oppklaringer De som har fulgt med noen av de artiklene jeg...
3. Den onde sirkel I ethvert miljø man oppsøker vil man mest sannsynligvis finne...

Og det er her jeg må spørre om hvorfor Brumunddal har blitt by (og Elverum også forsåvidt). Brumunddal har et sentrum du gjør deg ferdig med på 12 minutter, hvis du er treig. Butikkene, bortsett fra Parkgården (det lokale ‘kjøpesenteret’), minner om (og er stort sett helt kliss like) butikker jeg vokste opp ved på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet i en liten landlig bygd kalt Løten. Og det er faktisk ikke noe mer magisk og moderne ved Brumunddal. Det er som å være tilbake, ellere rettere sagt; det er som at man aldri forlot traktoren og kyra og høygaflene og hjemmebrenten. Og det er faktisk det som er faktum; Brumunddal er ingen by! Det eneste som har vært nevnt i debatten om bystatus i forbindelse med Brumunddal er polutsalg; lovlig sprit til folket! Så er det virkelig det byene har blitt redusert til?

Det som er så forferdelig synd med Brumunddals bystatus er at man fjerner det romantiserte bildet om landet mot for en tanke om urbanisering, og enda tristere: selvbedraget om at urbaniseringen vil hjelpe Brumunddal på sikt. Selv om Brumunddal får polutsalg blir ikke Brumunddal et mer attraktivt sted å bo. Det er svært tvilsomt at flere vil etablere seg i byen fremfor tettstedet Brumunddal. Og dette er fordi Brumunddal er og blir en pitstop mellom Hamar og Lillehammer, hvis det nå skulle være absolutt nødvendig med en dopause på en 45 minutters biltur. Med retorikken om polutsalg ved bystatus må også dette være fullstendig feilslått. Løten, tettstedet med knappe 8000 innbyggere, huser sin egen lille Brustad-bu og kan skilte med alkohol i flere varianter enn fra dunken i kjelleren, men dette hjelper ikke Løten i forhold til innflyttere. Folk kan ikke flytte hit og dit på grunn av en bystatus, et polutsalg eller et kortsiktig bypatriotisk løft. Folk må flytte på bakgrunn av arbeidsplasser, etterspørsel av ressurser og et godt nærmiljø. Dette er ikke ting som endrer seg med et stykke papir og nytt kommunenummer.

Selvfølgelig er ikke dette i seg selv noe å bråke med. Brumunddal er og blir hva man har gjort det til, det er bare så synd at man ser en utvanning av en status gitt av skiller mellom steder. Om Brumunddal blir by vil ikke dette endre Brumunddals definisjonsmakt mot de landlige omgivelser, denne vil alltid opprettholdes. Og Hamar og Lillehammer vil alltid være byer av en fullstendig annen proporsjon enn hva Brumunddal og Elverum noen gang kommer til å bli, på samme vis som at Hamar og Lillehammer aldri vil bli Oslo, Trondheim eller Bergen. Slik jeg ser det er dette et nytteløst eksempel på papirskyving og et håp om at man kan endre lokalsamfunnet ved et pennedrag. Det oppsiktsvekkende er at mange steder motsatte seg idéen om kommunesammenslåinger for å redusere administrasjonsutgifter slik at distriktene fikk frigjort flere midler til lokalpolitiske saker. Men bystatus skal man ha. Hvorfor er dette så mye mer gildt enn sterkere lokaløkonomi og mulighet for frigjøring av ressurser? Logikken ser ut til å være fullstendig fraværende i de urbankåte distriktene.

Lignende artikler:

1. Oppdateringer på tidligere poster Etter at en generøs mormor har supplert vår husstand med...
2. Den onde sirkel I ethvert miljø man oppsøker vil man mest sannsynligvis finne...

Jo, jeg vet at vi har et representativt demokrati, noe som alle som vil argumentere mot mine argumenter ofte kommer med. Dette skal i bunn og grunn resultere i at de makthavende kan ta avgjørelser som er for opinionens beste til tross for at opinionen ikke støtter dem i det. Men er dette egentlig et faktum? Ja, man kan vel også si at det er det om man ser på de siste 15 årene med regjeringsomrokkeringer i både tide og utide. Men dette er jo da også svakheten i et demokrati fordi det viser at partiene slett ikke har opinionen med seg til enhver tid. Dette viser jo igjen at det er snakk om popularitet ved demokratiske valg fremfor egnethet, eller kanskje ikke? Historisk kan man se hvor enkelt det er å styre folket frem til et gitt punkt. Fra romerkeiseren Julius Caesars “Brød og cirkus til folket” til Jean-Jacques Rousseaus rykte “Qu’ils mangent de la brioche” ((Hvis de ikke har brød) la dem spise brioche). Caesar ble som kjent henrettet og kuppet, og Rousseaus kommentar er, ikke overraskende, fra tiden rett før den franske revolusjon. Selv om våre primære behov er mer enn godt nok dekket, om man velger å prioritere dem, er den generelle befolkning ute etter ytterligere, og unødvendige, goder. Og om disse godene ikke blir innfridd vil hoder rulle (i en mer metaforisk variant enn den bokstavelige franske betydningen). Politikere lover i dag gull og ender opp med popularitet i gevinst, de som lover grønne skoger går det stikk motsatt med. Joda, Kongen kan tro og håpe, men det er forferdelig lett å si for en som reiser rundt, nærmest som filantrop, og støtter veldedighet med sin tittel og trone på statlig regning.

Men filantroper er også viktige. Kjente fjes representerer nestekjærlighet og omtanke, og ukeblad og media spiller rollen som videreformidler og folket svelger villig unna. Men filantropisme handler dessverre mer om goodwill. The Bill & Melinda Gates Foundation har gitt store pengesummer til fattige i India og Afrika, tilsynelatende med godt hjerte; han er jo tross alt steinrik. Men i et land som India som nå er et av verdens raskest voksende markeder er det utrolig viktig for et selskap som Microsoft å få fotfeste. Det var ingen usynlig baktanke med støtten i India, og heller ikke da det ble kjent at gratisalternativet Linux hadde begynt å få fotfeste blant indiske dataingeniører. I tillegg har The Bill & Melinda Gates Foundation gitt støtte til AIDS-medisin blant fattige i Afrikanske land, noe som er vel og bra, misforstå meg rett, men når det så i etterkant har blitt kjent at Bill Gates i forkant hadde kjøpt opp store aksjeverdier i selskapene som produserer AIDS-medisinen ser man at filantroper heller ikke gir penger uten tanke på profitt. På samme vis som den norske stat bevilger skattepenger til hjelpeorganisasjoner og får flere millioner tilbake fra landene de skal hjelpe i form av renter og avdrag gjennom låneytelser i Verdensbanken. Det er oss små borgere som skal gi uforpliktende og samvittighetsfullt til hjelpeorganisasjoner som benytter store deler i administrasjonskostnader. Jo, vi trenger disse organisasjonene også, i hvert fall noen av dem (men kanskje ikke så mange som eksisterer i dag), og det er viktig med U-hjelp, men det er i tillegg viktig å tenke på hvordan de som oppfordrer deg til det faktisk utnytter sine egne oppfordringer.

Statsministeren sa i sin tale at han ville starte en folkedebatt om hvordan Norge skal kunne tjene penger etter oljen tar slutt en gang i umiddelbar nær fremtid. Regjeringens folk skal dra på landsturné for å sanke inn opinionens meninger om morgendagens Norge. Vel, han om det. For meg synes dette som nok et påskudd for å vise at regjeringen og Arbeiderpartiet er folkelige og i kontakt med den enkelte borger, men med alle svina som Ap har på skogen er det vanskelig å se for seg at dette er noe annet enn nok et PR-stunt for å øke godviljen i befolkningen. For å ta et nærliggende eksempel; Når Anniken Huitfeldt gjorde sitt popularitetskorstog i Norges største byer for å kartlegge satsingsområdene i norsk kulturliv de neste fire årene, så dro hun til Trondheim uten å invitere så mye som én student. Ingen studentkor, ingen representanter for en av Norges største festivaler (UKA) og heller ikke redaktøren for den ‘bannlyste’ studentradioen Radio Revolt (som skrevet om tidligere). De hun satt igjen med var eliten, kultureliten i hva man kaller ‘høykultur’. Trondheim, som Norges største studentby, fikk ingen studentstemmer i hva kulturministeren mener er verdt å satse på. Likevel sier statsministeren at man må satse på utdanning og forskning, men i praksis er de ikke villige til å legge forholdene til rette for å skape et motiverende studentmiljø hvor studentenes frivillige arbeid og initiativ blir tatt på alvor og blir hørt av myndighetene. Jeg beklager, kjære Stoltenberg, men dine løfter og planer faller til marken som en sekk med poteteter (og mer folkelig klarer du dessverre ikke å bli uten sammenligning i et klassisk tradisjonelt norsk ordtak). Det er tydelig at det er eliten som er de rådende når det kommer til politikerrådgivning. Kameraderiet i de innerste kamre opprettholdes i kulturdepartementets og stortingets kriker og kroker. Huitfeldt begynner der hvor Giske slapp; hvor folkelig er det egentlig å delta årlig på Stordalens maskeradeball, mr. Giske? Og toppen av det hele er jo at statsministeren selv er en del av en familieelite.

Det er ikke til å stikke under en stol at det ofte er de med best retoriske evner som kommer til maktposisjoner og at disse retoriske evnene går fra familiemedlem til familiemedlem. Joda, man kan tro på demokratiet, at ens stemmer blir hørt, på det folkelige og at alle har like muligheter, men da, kjære nordmann, har du mistet alle rettigheter i ordets rette forstand. Det sies at man skal trå varsomt, men det har aldri vært min styrke og ikke tror jeg at varsomhet noen gang har utgjort noen forskjell i debatter. Det er først når motsetningene er befestet at nyansene kommer til syne og i dag har vi kun et virrvarr av politikere som beveger seg høyre og venstre med opinioner uten å ha noe bestemt mål for øye i det hele tatt, og til slutt frykter jeg at dette kan ende i fullstendig passivitet hvor maktposisjonene fordeles uten protester mellom folk som ikke evner, og fortjener, posisjonene de vil oppta. Vår velferdsstat er ikke annet enn en smokk (som passelig kalles ‘pacifier’ på engelsk).

Og, kjære statsminister, du må jobbe litt mer med å lese fra teleprompteren. Flakking i blikket har aldri vært til å stole på, dog det kanskje ikke egentlig spiller noen rolle.

Godt nytt år! Må det bli like bra som ditt beste!

Lignende artikler:

1. Norge sover ikke, de synder! På onsdag kunne man lese statistikk fra en undersøkelse i...
2. Burkaen – En samfunnsfiende? Man skulle vel kanskje tro at det på et gitt...
3. PFU, tro og overbevisning I Aftenposten på mandag kunne man lese at SU-leder Mali...