Polytropical

I Aftenposten på mandag kunne man lese at SU-leder Mali Tronsmoen har klaget inn TV2 og VG for Pressens Faglige Utvalg for å ha utelatt viktige elementer ved demonstrasjonene i København og fokusert mest på arrestasjonene og de negative sidene ved selve demonstrasjonen. Per Edgar Kokkvold sier i et intervju at det er sjelden at media blir meldt inn for å ha utelatt nyheter. VG Netts redaktør Espen Egil Hansen sier til Aftenposten at klagen er malplassert og at de selv bestemmer hva slags innhold som skal på deres nettsider. Espen Egil Hansen har rett og Mali Tronsmoen skuffer litt i anmeldelsen av saken. Ikke for det at hva Tronsmoen gjør i seg selv er galt. Det er viktig at media blir stilt opp til veggen, det er dog også viktig å forstå medias posisjon som selvstyrende og samfunnsopplyser. Den fjerde statsmakt er ikke lenger en opposisjonell bevegelse. Det er ingen idéer og tanker bak de daglige sakene på forsiden av tabloidaviser. Norsk media er en fordummingsfaktor som forlenger vårt statlige styre og sosialdemokratiske diktatur. Og det er i denne innrømmelsen jeg synes Tronsmoen skuffer i ikke å utføre.

Det er en selvfølgelighet at norsk media vinkler demonstrasjonene mot arrestasjoner og hærverk, det er dette som skaper frykt. Og det som skaper frykt får mennesker til å klamre seg til de samfunnssystemer som eksisterer, de trygghetsrammer som er skapt, de statlige institusjoner og våre politiske symboler. Dette system vi kaller parlamentarisk demokrati, den komformitet vi har oppnådd, vår trygge og nesten ugjennomtrengelige boble, som har frarøvet oss vår autonomitet, vår frihet på bekostning av vår innbilte sikkerhet. Kontrakten som er inngått mellom borger og politiker er den hvor individet frasier seg selvstyre og ansvar og setter sin lit til at en annen gjør avgjørelser som skal sikre borgerens kampsaker. Men i dette virvarret av meninger ender politikeren til å stå med mange kampsaker og vil derfor kun fokusere på de viktigste. Borgeren vil så stemme ut i fra de viktigste sakene politikeren kan fremme. I dette resonnementet har vi da endt opp med at borgeren frasier seg selvstyre og ansvar for politikerens begrensede påvirkningskraft.

Men ved å frasi seg ansvar behøver ikke borgeren å tenke på en god del problemer lenger, dette er politikerens oppgave. Borgeren kan så sette seg tilbake og bry seg om andre ting, andre trivielle ting som tabloidnyheter som igjen forlenger denne samfunnskontrakten. Det er her jeg mener Tronsmoen burde ha innsett hvorfor norsk media opptrer som de gjør. I tillegg er det flere faktorer som spiller inn på medias dekning av demonstrasjoner. Konformiteten som vi har funnet oss tilfreds med innebærer et av statens aller viktigste prinsipper; voldsmonopolet. For at staten skal være trygg, og i statens øyne også alle dens borgere, er det kun staten som kan yte vold mot en borger uten strafferettslige følger. Ved voldelige demonstrasjoner, eller sivil ulydighet av en hærverkskarakteristisk art, vil mediabildet formes ut i fra det tidligere nevnte fryktaspektet for at dens lesere, og statens borgere, tar avstand fra handlingene og støtter seg tryggere på både media som troverdig og staten som garantist for borgerens sikkerhet. Så kan man da argumentere for at voldelige aksjoner i demonstrasjoner undergraver demonstrasjonens tematikk, men man kan også stille seg det spørsmål om det er riktig å akseptere det monopol som opprettholdes av stat og statens institusjoner. Hvem er det som blir mest lurt? De agerende eller de aksepterende?

At SU-lederen velger å gå denne veien er forsåvidt et både logisk og forutsigbart valg. I sin tid var sosialistiske ungdommer revolusjonære og ønsket å påvirke og endre gjennom revolusjon og omveltning av systemet til et marxistisk/leninistisk/maoistisk samfunn, men gjennom statlig sosialisme som et virkemiddel på veien. Her er tre sitater som er greie å tenke på på veien:

‘Ta den mest radikale revolusjonære og sett ham på det hellige Russlands trone eller gi ham eneveldig makt … I løpet av et år er han blitt værre enn tsaren selv.’ – Mikhail Bakunin

‘Absolutt makt korrumperer absolutt.’ – Montesquieu

‘Vi er overbevist om at frihet uten sosialisme er privilegier og urett, og at sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet.’ – Mikhail Bakunin

Det vi i dag kjenner som sosialisme var preget av klassekamp. Arbeiderklassen skulle opponere mot de borgerlige i en revolusjon hvor ressursene skulle omfordeles rettferdig. Alt høres vel og bra ut så lenge man utelukker selve opprinnelsen av arbeiderklassen. Arbeiderklassen har ikke alltid vært der som en egen felles gruppering med en felles identitet og et felles mål. Arbeiderklassen ble skapt av intellektuelle venstreradikale som formet idéen om maktomstrukturering. De samme intellektuelle benyttet denne idéen til å skape en arbeiderklasse som sto i opposisjon til de borgerlige, ble ett gjennom selvstigmatisering og stigmatisering og plutselig så sitt felles mål ved å bli satt opp i mot en gruppe borgerlige som de felles aldri hadde hatt en så stor differanse til før nevnte idé ble skapt. I tillegg er dette et prakteksempel på hvordan de intellektuelle venstreradikale brukte arbeiderklassen på å bli posisjonert i egne maktposisjoner som i Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen. Arbeiderkampen er en eneste stor bløff som i bunn og grunn handlet om makt for få, ikke for mange som det kanskje virket som. I senere tid er selve idéen fra klassekampen blitt implementert i det demokratiet vi i dag lever i, og her er spørsmålet om makt og maktposisjoner like stor på bekostning av borgernes innbilte mulighet til å påvirke. Sosialister for statlig styre står ikke noe bedre enn noen annen ideologi og politisk retning som omfavner staten.

Staten har også monopol på utdanning, en utdanning hvor man skal institualiseres i de sosiale rekker. Det blir ikke reist spørsmål om hvorvidt den gjeldende statlige ideologi, samfunsskontrakten og fravær av autonomitet påvirker oss. I stedet blir ungdom oppdratt til å tro at de kan påvirke og at deres stemmer blir hørt. En fransk komiker har sagt at i et diktatur blir du bedt om å holde kjeft, mens i et demokrati får man lov til å si hva man vil, men ingen gidder å høre på deg. Så kan man spørre seg selv om hva som er verst.

Et av våre absolutt største privilegier er påstått å være vår ytringsfrihet. Etter Muhammed-tegningene ble debatten revitalisert og fikk større betydning enn noen gang tidligere. Likevel finnes det hva styresmaktene kaller ‘ulovlige demonstrasjoner’. Dette er demonstrasjoner som avholdes på steder man ikke har fått tillatelse til å demonstrere på. Altså må man ha tillatelse for å få lov til å ytre meninger. I de fleste tilfeller kan man kanskje få en søknad innvilget uten problemer, men dette betyr at vår ytringsfrihet må igjennom en buffer før den får lov til å ytre seg i full frihet. Er det da snakk om full ytringsfrihet? Ved en eventuell mer restriktiv holdning av styresmaktene kan bufferen fungere som en innstramming av vår ytringsfrihet, så er ikke vår ytringsfrihet bare nok en illusjon?

I en parallell til Italias statsminister Silvio Berliusconi kan man se hvordan et demokrati kan utnyttes til det fulle. Berlusconi eier stort sett det som er av store mediabyråer og har derfor aldri hatt noe problem med å bli valgt og gjenvalgt i og med at han nærmest eier monopolet på portrettering, både negativt og positivt, av seg selv og opposisjonspolitikere i media. Italia er et godt eksempel på hvordan demokratiet kan utnyttes gjennom medieinstitusjoner og hvordan media kontroller folk for stat og styre. Om ikke dette nødvendigvis er bevisst her til lands, så er det ikke å stikke under en stol at det er en klar linje mellom både media og statlig styre og opprettholdelse av staten. Media må påvirkes, og det er rett, men at media kjører den vogna de gjør skyldes de som har bygget veiene og lagt muligheten til rette; en klage på bilen er en dråpe i havet.

Lignende artikler:

1. Burkaen – En samfunnsfiende? Man skulle vel kanskje tro at det på et gitt...
2. Ministeren og monarken Ved utgangen og inngangen av hvert år er det på...
3. Oppdateringer på tidligere poster Etter at en generøs mormor har supplert vår husstand med...