Polytropical

I ethvert miljø man oppsøker vil man mest sannsynligvis finne lite konstruktive holdninger, stigmaer, forestillinger og stereotypidéer. Det er helt menneskelig, og det er vel gjerne denne svakheten, eller ufullkommenheten, som gjerne gjør oss menneskelige. Ved å benytte disse svakhetene grupperer vi og skiller oss fra dem. Vi blir ‘VI’ og har noe til felles fra ‘DEM’ som er helt forskjellige fra ‘OSS’. Man kan overhøre diskusjoner om dette i dagliglivet, det er overalt, og i enkelte tilfeller blir noen temaer representative for stigmaer som nesten gjør det overflødig å kommentere fakta. Hvis for eksempel media fremstiller en sak om kriminelle handlinger, gjerne voldshandlinger, og ikke nevner nasjonalitet; i hvilken gruppering putter du da den mistenkte? Media har vært svært flinke til å omtale begåtte kriminelle handlinger knyttet opp til nasjonal tilhørighet. Det vil si, nei, egentlig juger jeg. Det er ikke snakk om direkte nasjonal tilhørighet, men hvilken nasjonal tilhørighet de ikke har. Hvor mange ganger har du kanskje ikke lest om en voldshandling, et ran eller drap som er begått av en mistenkt av ‘utenlandsk opprinnelse’? Jeg håper det er flere enn meg som stiller seg selv spørsmålet ved den svært så korrekte og diplomatiske ordleggingen i eksempelet. Med slike formuleringer har media implisitt konkludert med at vedkommende ikke er lik nordmenn, de har befestet at nasjonal tilhørighet er et biologisk fenomen og nærmest satt handlingen som noe mer eksepsjonelt i forhold til den konteksten at vedkommende ikke har blitt født i Norge. Den siste må igjen tas med en klype salt, for hva er vel egentlig opprinnelse? Sporer man da biologisk i generasjonsledd bakover? I og med at man allerede har konkludert med nasjonal tilhørighet som noe biologisk så vil det være vanskelig for immigranter å bli norske gjennom kulturell påvirkning. Vel, nok identitetsteori for nå.

Om man så setter dette opp mot et annet eksempel; hvor mange ganger har du lest at mistenkte er av ‘norsk opprinnelse’, ‘svensk opprinnelse’, ja, sågar ‘britisk opprinnelse’? Fokuset på ‘utenlandsk opprinnelse’ er svært stor og hvem er det man da tenker på? Tenker man på mennesker av ‘utenlandsk opprinnelse’ som svensker og dansker, som er de to nasjonene som er størst representert blant innvandrere i Norge? Jeg tror, og dette er en teori bygget ut i fra tyvlytting av samtaler, at mange har gjort seg opp en definisjon av hvem grupperingen av mennesker av ‘utenlandsk opprinnelse’ er. Det var derfor ikke overraskende at da jeg overhørte tre personer snakke om at 20% av norske trygdemottakere ikke ønsker å skaffe seg jobb, så sa den ene at; ‘Ja, det er ikke rart at folk blir irriterte når man ser dem komme over grensa og få penger uten å gjøre noe’. Ikke for det at det var motivert rasisme bak utsagnet, men det virket mer som en automatisk, nærmest robotisert, tilnærming på et samtaletema om trygd. Det var svært fristende å skyte inn et par gode argumenter, men svært lite fruktbart. Jeg la i stedet til at det er viktig å skille mellom trygd og introduksjonsstønad og poengterte at det innvandrere, asylsøkere og flyktninger ikke får kastet arbeidsledighetstrygd etter seg med en gang de sitter i mottaksbolig eller på mottakssenter. Til min forundring var alle tre enige og konkluderte med at folk hadde vanskelig for å skille mellom disse to forskjellige ytelsene. Måten den ovenstående kommentaren kom ut på var langt fra fullstendig nøytral, dog var den så generell og sammensatt på en slik måte at man kunne unngå å miste ansikt i enhver sammenheng.

En mulig årsak til dette inntrykket av innvandrere, flyktninger og asylsøkere som arbeidsløse trygdesnyltere kan skyldes et tvetydig bilde av en ond sirkel. I et intervju i Aftenposten kunne en palestinsk flyktning i Stavanger vise til at han hadde søkt på over 100 jobber i løpet av tre år med papirer på utdanning fra anerkjente universiteter rundt om i europeiske land, flere mastergrader og praksis fra blant annet arbeid i FN uten å ha fått svar fra en eneste arbeidsgiver. I desperasjonen over hvor vanskelig det var å få seg jobb bestemte han seg for å ta en mastergrad til her i Norge ved UiS og håpet at det ville bidra til at han kom seg i arbeid. Historien underbygges av diverse avisreportasjer fra Oslo-området hvor mennesker med utenlandske navn får både jobbintervjuer og jobbtilbud da de endrer navnene sine til “vanlige” norske navn. Om så mange nordmenn har inntrykk av utlendinger som arbeidsløse er det i hvert fall ikke en bidragsytende faktor at norsk arbeidsliv ikke lar de få prøve seg i arbeidslivet tross tung kompetanse. Igjen resulterer dette i at nordmenn ikke får møtt den utenlandske gjennom annet enn mediaoppslag. I Trondheim, hvor jeg bor, kan jeg ikke huske å ha sett noen av ‘utenlandsk opprinnelse’ (om man skal benytte seg av det skapte stigmaet) i yrker som for eksempel klesbutikk, frisør eller servitør på restaurant. Disse serviceyrkene er typiske kontaktyrker hvor den serverende må ha inngående kontakt med kunden (med et lite unntak av klesforretning). De arbeidende er bedriftens ansikt utad og så kan man jo tenke seg mitt retoriske spørsmål fremfor at jeg legger det frem eksplisitt. Av erfaring vet jeg, og kjenner til, at mange av de som kommer fra andre land, og da gjerne kvinner, ender opp i firmaer som ISS hvor arbeidsoppgavene er mer eller mindre tradisjonelle kvinneyrker som mange nordmenn ikke ser seg villige til å ta lenger. I tillegg er dette yrker hvor den ansatte befinner seg i kulissene og kun er en rolle som blir vurdert ut i fra et resultat på et papir og i praksis fremfor sine kommunikative egenskaper.

På vestkysten i USA kan man observere mange av Californias mexicanske flyktninger arbeidende i fast-food-kjeder, som gartnere, husholdersker og søppeltømmere; yrker som amerikanere flest ikke ønsker å ha, med unntak av fattige studenter. En del yrker blir etter hvert ansett som så lavtstående at man outsourcer dem til de som enten ikke har råd til å si nei, eller til de som ønsker å arbeide seg ut av fordommene, men dette synes vanskelig i et arbeidsliv med tydelige og klare stigmaer som mest sannsynlig er et forplantet representert syn fra arbeidslivets kunder og brukere.

Stigmatiseringen ved dette temaet er alfa og omega for en endring av holdninger i den onde sirkelen. Etter å ha lest om to urbefolkninger, samer og aboriginere, kan man se en argumentasjon som kan brukes på både historiske stigmaer og handlinger så vel som dagens situasjon med, hva en nå kaller, ‘det multikulturelle samfunnet’. Samene og aboriginerene har begge blitt rakket ned på av befolkning og myndigheter, fortalt at de ikke er verdt noe, introdusert for alkohol, henfalt til alkoholisme, og blitt stereotyper ved selvstigmatisering av hva samfunnet rundt har stemplet dem som. Dette igjen har gått i sirkel, på samme vis som en kan se med norske innvandrere og arbeidslivet. Den store forskjell på samer og aboriginere er at norske myndigheter i nyere tid har gjort opp for seg i mye større grad enn hva australske myndigheter har gjort, og her er kontrasten til innvandrerne og flyktningene stor; de er ikke urbefolkning og myndighetene har derfor ikke de samme historiske forpliktelsene. Dette er en debatt uten et enkelt svar og jeg vil heller ikke forsøke å konkludere med noe. Det er i hvert fall verdt å merke seg at mange faktorer komplimenterer hverandre og, som jeg har argumentert for, skaper i denne tematikken en ond sirkel som er vond å bryte, dog en endring kan ikke starte med noen andre enn seg selv.

Lignende artikler:

1. En kritikers oppklaringer De som har fulgt med noen av de artiklene jeg...
2. Burkaen – En samfunnsfiende? Man skulle vel kanskje tro at det på et gitt...
3. Oppdateringer på tidligere poster Etter at en generøs mormor har supplert vår husstand med...
4. Den unngåelige husfreden Ikke mange kan benekte at vi er et flerkulturelt samfunn,...
5. Kan man si noe med sikkerhet? Alle har vi gått på skole på et eller annet...