Polytropical

Man skulle vel kanskje tro at det på et gitt tidspunkt vil bli nok snakk om burkaen og hijaben, men da er vel man kanskje inne på feil blogg. Som antropologistudent finner jeg temaet svært fascinerende, men også svært vanskelig. Det finnes ikke noe enkelt svar. Mye fordi temaet omhandler så mye mer enn hva man skulle tro. Burka- og hijabdebatten dreier seg om mer enn hode- og klesplagg. Den dreier seg like så mye om integrering, toleranse, religionsfrihet, retorikk og semiotikk, identitet og nasjonalisme. I tillegg kommer det også inn elementer om kvinnefrigjøring, frihet og autonomitet. Som jeg har vist til tidligere er autonomitet et vanskelig begrep fordi det innebærer mer enn selvstendig, og individuell, frihet. Mange feiltolker friheten som en form for egoisme og ‘ensomhet’. Dette er dog en feiltolkning som avslører at man ikke har satt seg inn i selve begrepet. Autonomitet viser til frihet i form av et innsett ansvar og omtanke for omgivelsene rundt én. Det finnes ingen autonomitet i egoisme. I dette innlegget kommer jeg til å argumentere i form av en del filosofering rundt begreper, men også vise til paradokser og det som på engelsk kalles ‘food for thought’, eller kanskje best oversatt til norsk som tankeføde.

Frihet, likhet og brorskap; de tre store, og nesten uoppnåelige, franske idealene som stammer fra revolusjonens dager. Hva har dette med burkadebatt å gjøre? Jo, i Aftenposten kunne man forleden dag lese om franske Samira som har valgt å gå fra å være, hva Aftenposten kaller, en ‘vanlig’ fransk ungdom til å benytte det heldekkende kledet kalt niqab, en burka uten gitter, men med kun en tynn liten stripe foran øynene. I Frankrike er det nå en løpende debatt om hvorvidt heldekkende klesplagg skal forbys, og nasjonalforsamlingen skal stemme over et forbud av plagg som dekker for ansiktet i det offentlige rom om bare noen få uker. I Aftenpostens artikkel har de intervjuet Elisabeth Badinter, filosof og forfatter, som hevder at bruk av burka er som å tråkke på den franske treenigheten “(kvinners) frihet, (kjønnenes) likhet og brorskap”. Hennes utsagn er voldsomt ladet i retning av fransk nasjonalisme og nasjonalidentitet. De tre revolusjonsidealene er ikke bare slagord for frihetskamp, men de er også hjertebarn av datidens franske filosofer og samfunnsvitere, en kulturtradisjon som Frankrike verdsetter svært høyt. Likevel har hun omformet idealene i noe grad: ‘kvinners frihet’ og ‘kjønnenes likhet’. Ved å gå inn i betydningen av disse begrepene kan man avsløre at de faller på sin egen urimelighet.

La oss starte bakerst. Ordet ‘brorskap’ i revolusjonen var en faktor som appellerte til befolkningens solidaritet ved at de var en enhet bundet av blod. For som kjent er blod tykkere enn vann, og i begrepet ‘brorskap’ ligger en forutsetning av at revolusjonens aktivister, det franske folk, sto sammen som en biologisk bundet enhet mot det tyrannistiske overklassestyret. Ved bruk av begrepet i moderne debatt, som denne, blir begrepet noe mer forsvarsbundet solidarisk enn som den aktive pådriveren for forandring. Når man maner til kamp med ‘brorskap’ i dag hviler det en viss konnotasjon om beskyttelse mot utvanning av det franske folks blod. Dette ligger ikke så rent lite implisitt i Badinters uttalelser om at de som bruker burka gjør narr av demokratiet og ytringsfrihet i at de stilltiende fordømmer samfunnet.

Hvis det er et ord som forener revolusjoner verden over så er det ‘likhet’. Den romantiserte fremtidsspådommen ved enhver revolusjon lover at alle skal være like, ha samme muligheter, lik rett på ressurser og opphevelsen av et oppfattet undertrykkende hierarkisk styre. Likhet har imidlertid aldri vært rettferdig i og med at alle evner forskjellig. I tillegg ser også revolusjonens barn at etter omveltningen ble aldri løftene infridd, og hvor de ble tilnærmet innfridd ble ikke hverdagen endret i den retningen man hadde forestilt seg.  Et godt eksempel fra Belize forteller om selvstyre etter britisk kolonistyre og hvor befolkningen stemte på en politisk kandidat som lovet likhet for alle. To av tre samfunnslag, middelklassen og lavklassen, så sitt snitt til å kunne øke sin levestandard etter denne modellen og ikke overraskende gikk politikeren til presidentpalasset. Historien viser imidlertid at det glorifiserte bildet av likhet ikke gjaldt for alle. Lavklassen fikk det delvis bedre og nærmet seg livssituasjonen til flere av de som var i den lavere delen av middelklassen. Den høyeste klassen fikk det derimot dårligere, om man kan kalle det dårlig når man fortsatt har dekket de daglige behov, og nærmet seg nedover mot det øverste skiktet av middelklassen. Mens middelklassens median sto på stedet hvil og var ufornøyd med at de ikke hadde fått det mer som de høyere samfunnslagene. Det paradoksale er at det ofte er i disse samfunnslagene at revolusjonære tanker får sitt grunnfeste, men at mediangruppen sjelden ser at de er det postrevolusjonære ideal når det kommer til levestandard og ressursutnyttelse. Men tilbake til Badinter, som legger til at likheten er snakk om kjønnenes muligheter uavhengig av kjønnenes kulturelle og biologiske forutsetninger og begrensninger. At kvinner skal ha like muligheter som menn er en kjennsgjerning som er vanskelig å benekte, dog det fortsatt er viktig å opprettholde at kjønnene er forskjellige på både kulturelle og biologiske punkter. Bakgrunnen for denne påstanden er at menn og kvinner er forskjellige; de har forskjellige følelsesliv og reaksjonsmønstre, forskjellige kroppslige funksjoner og bygning og forskjellige sosiale samholdsdefinisjoner og identiteter. På 70-tallet hadde man to forskjellige typer oppdragelse; man hadde den kjønnsnøytrale og den kjønnsdefinerte. I begge tilfeller har det tilsynelatende uansett oppstått individer med de samme kjønnsrollene. En kan påstå at disse fastsatte mønstrene blir implementert gjennom samfunnsinstitusjoner, men om det nå er slik det fungerer tyder det på et mønster som samfunnet ønsker skal eksistere. Så har man feministisk argumentasjon om hvorvidt det er menn som definerer disse mønstrene, men selv om kvinner er i undertall i styrer, så har vi en god del kvinnelige politikere i høye stillinger i landet. Systemene forblir likevel de samme. Badinters argumentasjon faller til jorden.

Så kommer det siste punktet, eller det første, alt ettersom hvordan man ønsker å se det. Og det er på dette punktet at jeg føler Badinter motsier seg selv ved å tale burkaforbudets sak. Kvinners frihet viser til opphevelse av den undertrykking som eksisterer i sterkt mannsdominerte subkulturer og religiøse miljøer. Jeg velger å fokusere på kvinners frihet i islam i og med at det er i denne forbindelse at uttrykket er nevnt. Badinter sier til Aftenposten:

Frankrike, men også Danmark og resten av Europa står overfor en utrolig situasjon. Vi fikk bilder av burkakledte kvinner i Afghanistan, med gitter foran øynene. Hva blir det neste? At menn holder kvinner i bånd? Hvordan skal vi reagere da, når burkadebatten allerede har tatt helt av? Argumentene om kvinnefrigjøring er velkjente. Det finnes endel kvinner som velger det selv. De synes at det innebærer en frihet. Men hva med alle dem som ikke bærer det frivillig?

I boken ‘Three faces of beauty’ skriver Susan Ossman om skjønnhetspleie i den muslimske og vestlige delen av verden: Casablanca, Cairo og Paris. Hun tar her for seg viktige poenger angående burkaen og burkaens kvinnefrigjørende funksjon. Mange kvinner velger å bruke burka fordi de ønsker at deres utseende og kropp skal holdes privat og være forbeholdt ektemannen. I flere av intervjuene understreker hennes informanter at de gjør det av egen fri vilje. I tillegg forteller de også om at burkaen kan benyttes som et pressmiddel og som opposisjon til mannsdominansen i hjemmet. Burkaen brukes vanligvis kun i det offentlige rom, eller i hjemmet når det er flere menn til stedet, men i størst grad benyttes hijab innenfor husstandens fire vegger. Flere av kvinnene ga inntrykk av at om de følte at mannen burde straffes ville de nekte ham å se dem ved at de benyttet klesplaggene til alle døgnets tider og mannen ble avskåret fra sin ektefelles utseende.

Badinter har sikkert rett i at mange ikke bærer det frivillig, alt annet ville ha vært besynderlig og merkelig, men er et forbud et godt virkemiddel? Hvor opprettholdes kvinnenes frihet om de blir nektet ved lov å bære et valgfritt klesplagg? I Frankrike er dette langt fra en ny debatt. De bannlyste bruk av hijab og andre religiøse symboler på offentlige skoler allerede ganske tidlig i forrige tiår. Dette var imidlertid sett i sammenheng med at barn og ungdom ikke er voksne og at deres tanke skal formes uavhengig av organisasjonelt press. Burkadebatten som nå pågår er en forlengelse av dette forbudet, men tatt fullstendig ut av samme retorikk og kontekst; den har gått helt av hengslene. Etter minaretforbudet i Sveits har antimuslimske debatter blomstret opp i flere høyrepopulistiske miljøer i blant annet Danmark, og også her i Norge. Det samme fenomenet i debattene er bevaring av nasjonalidentiteten og at man føler seg truet av den muslimske verdens sterke, og svært synlige, symboler. Debatten er svært stigmatiserende og forsterkes ved bruk av stereotyper (tidligere kommentert i innlegg om Shabana Rehman Gaarder og Attiq Sohail).  I Danmark ble det i forrige uke lekket ut en hemmeligstemplet rapport om hvor mange som benyttet burka og niqab i landet. Rapporten viser at kun tre kvinner benytter burkaen, mens mellom 100 til 200 kvinner bruker den beslektede niqaben. 60 av disse var konverterte danske kvinner. Rapporten skulle benyttes til en utredning over den muslimske trusselen som Danmark står overfor, men man kan regne med at denne uteble etter at resultatet viste et alt annet enn ønskelig resultat for høyresiden.

Den samme debatten har vært i enkelte norske medier, men i mindre grad enn i Danmark. Såvidt meg bekjent er det ingen nasjonal utredning om det samme og ingen umiddelbare planer om lovforslag i Stortinget, men at den føres i pennen i kronikker i nasjonalmedier er både implisitt og eksplisitt. Debatten om burkaen har så mange andre strømninger om tematikk i forhold til hvordan man skal reagere opp mot muslimske asylsøkere og integrering. De store typenes moralpolitidebatt er bare et nytt tilskudd til denne debatten, og i tidligere innlegg om Rehman Gaarder og Sohail viser jeg også til hvordan stigmaene er bidragsytere til andre temaer. En kan lett hevde at det er svært vanskelig å intergrere asylsøkere når de symbolsk står så langt fra den norske identiteten. I fjorårets oppslag om voldsbruk mot homofile på Grønland ble dette belyst og understreket av en butikkeier som mente at homofile burde respektere det multinasjonale miljøet i bydelen og avstå fra utagerende ‘homofil oppførsel’ som å holde hender, klemme og kysse. Med slike representanter er det ikke rart at man får en lite nøktern debatt som Attiq Sohail etterlyser i sine kronikker i Aftenposten. Et annet poeng som problematiserer denne debatten er retten til religionsfrihet som også er befestet i Menneskerettighetene. Om religionen man velger benytter symboler som majoriteten avskyr må majoriteten likevel strekke seg langt for å tolerere denne. Men så har man jo da også symboler man ikke kan benytte som for eksempel hakekorset. Forbudet av dette resulterte imidlertid i en aktiv bruk av symbolet i subkulturer som punkgrupperinger hvor symbolet ble benyttet på grunn av det avskyelige meningsinnholdet for det etablerte samfunnet, mens det for punkeren selv ikke betydde andre ting enn at det var et symbol og at det produserte intern status og eksternt verdiskille. Det samme risikerer man når man bannlyser klesplagg. At Samira velger burkaen på det nåværende tidspunkt kan være strategisk og politisk til tross for at hun hevder det motsatte, dog dette blir bare spekulasjoner.

Et annet problematisk område med tanke på disse klesplaggene er norsk lov om gjenkjennelse. Det er i utgangspunktet ulovlig å tildekke sitt ansikt og bruk av hette, eller rettere sagt å være maskert. Med dette lovforbudet i minnet betyr det at religionssymbolene er lovstridige, noe som igjen bryter med Menneskerettighetene. Altså er temaet fullt av paradokser. Jeg vil avslutningsvis poengtere et annet paradoks. Oslo Sporveier annonserte i fjor høst at de ønsket å lage uniformshijab for muslimske kvinner som ønsket sjåførstillinger i hovedstadens kollektivtransporttilbud. FrPs byrådsrepresentant Jøran Kallmyr hevdet at dette tiltaket var både ‘kvinnefiendtlig og frihetsberøvende’ og ville bidra til at muslimske kvinner som ikke ønsker å benytte hijab ville føle seg presset til å benytte hodeplagget. Allerede i Kallmyrs første uttalelser kan man ane at han ikke har kompetanse på hva han uttaler seg om, som er uheldig for han og FrP, dog kan slå tilbake på sin egen urimelighet og føre til høyere oppslutning hos flere nordmenn som tror på stereotypene og simpel retorikk. Uniformshijaben er alt annet enn kvinnefiendtlig og frihetsberøvende. Den kan medføre at muslimske kvinner som har vanskelig for å komme seg ut i arbeidslivet på grunn av bruken av religiøse symboler vil ha en arbeidsplass hvor de føler seg trygge og aksepterte. Oslo Sporveiers initiativ er et aktivt organisasjonelt integreringstiltak, og da er det paradoksalt at en statlig politiker vil forby dem den muligheten. Nok et paradoks er også at Kallmyrs apell møter konservative muslimer som mener at kvinner er forbeholdt hjemmet fremfor arbeid. Herr Kallmyr, hvem er det nå som er kvinnefiendtlig og frihetsberøvende?

Lignende artikler:

1. En kritikers oppklaringer De som har fulgt med noen av de artiklene jeg...
2. Den onde sirkel I ethvert miljø man oppsøker vil man mest sannsynligvis finne...
3. Oppdateringer på tidligere poster Etter at en generøs mormor har supplert vår husstand med...
4. Den unngåelige husfreden Ikke mange kan benekte at vi er et flerkulturelt samfunn,...
5. PFU, tro og overbevisning I Aftenposten på mandag kunne man lese at SU-leder Mali...