Polytropical

De som har fulgt med noen av de artiklene jeg har postet på bloggen i løpet av de knappe to månedene den har vært oppe, har sikkert lagt merke til at det er mye kritikk av medias rolle. De har også kanskje sett paradokset i at jeg linker videre til nettopp artikler i norsk media samt at jeg benytter et medie for å kritisere. Til mitt forsvar er det vel unødvendig å understreke at verden er full av paradokser og at vi uten dem ikke kunne ha klart å eksistere på flere samfunnsnivåer. Således betyr dette at hovedpoengene i artiklene er å avdekke noen av de paradoksene som finnes. Man kan få et visst inntrykk av at jeg er en motstander av media, eller kanskje svært subjektiv i kildehenvisninger, i og med at linkene i størst grad refereres til Aftenpostens nettside. Dette er fullstendig bevisst. Jeg avskyr tabloidpressen som pesten, og det er kun én ting som er verre enn Dagbladet og VG, og det er Dagbladet og VGs nettsider. 

Nå er ikke Aftenpostens nettsider fullstendig frie for tabloider heller, men man får fortsatt følelsen av at det er en avis med selvrespekt fremfor en evig kamp om lesere og de største typene. Når det er noen som skal ha all mulig ære for dyptpløyende journalistikk, kanskje den siste forsvarer av undersøkende, og gjerne ukritisk, arbeid, så er det Aftenpostens fredagsbilag. Der stilles spørsmål som gjerne aldri når tabloidene. Ta for eksempel en artikkel fra i fjor om kokainmisbruk uten at overskriften sier noe som “Kokain-Norge” eller “Er du narkoman? Ta vår kokaintest”. Men for å motta fredagsbilaget må man abonnere på avisen, eller eventuelt kjøpe den i butikken. Denne type journalistikk er det ikke rom for gratis på internett. Så hva sitter man så igjen med etter at den dyptgravende journalistikken er utelatt? Jo, i beste fall en oppsummering av dagens viktigste nyheter, eller de store overskriftene for å tiltrekke lesere.

Etter å ha sett igjennom en del stillingsannonser til tabloidavisenes nettavdelinger de siste par årene, har jeg lagt merke til at utlysningsteksten i stor grad har et svært ungdomslig preg, og ofte henvender seg direkte til unge mulige medarbeider. Det er tydelig at avisene prøver å kapre unge lesere som benytter seg av internettmediet og ser sitt snitt til å tilpasse artiklene til denne lesergruppen. Jeg ble gjort oppmerksom på et par artikler som hadde stått på trykk på en nettavis sine sider nå nylig hvor språket var hinsides hva man forventer av en seriøs nyhetsformidler. En overskrift som “Derfor gikk Haiti til helvete” og uttrykk som “de bestemte seg begge for å holde kjeft” ødelegger integriteten til avisen. En ting er at avisene har måttet kutte ut korrekturlesere, men betyr det at det nå ikke finnes interne sensurorganer lenger? En må spørre seg om man som ansvarlig redaktør faktisk har et ansvar. Om lesekyndigheten skal opprettholdes via nyhetsformidlere på internett må det i så fall bli en tydeligere linje på det språklige ansvaret. Det er, sånn sett, kanskje ikke så rart at Dagbladets sjefsredaktør, Anne Aasheim, og kulturredaktør, Peter Raaum, trådde av fra sine stillinger i uken som var.

Et annet ansvar som media tilsynelatende ikke tar seriøst nok er deres oppfostring av samfunnskritikere og/eller talerør for ekstremiteter. Jeg har med stor interesse fulgt en debatt som har løpt i Aftenposten i løpet av høsten og tidlig vinter, og som ble mer opphetet jo kaldere været ble. Medisinstudenten Attiq Sohail har hatt flere innlegg hvor han etterlyser medias ansvar for fremtredende personligheter, som Shabana Rehman Gaarder og Sara Azmeh Rasmussen, som gir ansikt til en kvinnesakskamp hvor man benytter ytterliggående virkemidler og stigmatiserende stereotyper for å utdype poengene sine. I innlegget som Sohail hadde på trykk den 30. desember etterlyste han nøkternheten i debatten og stilte spørsmål ved svært bastante påstander fra mennesker som ikke kan sies å være talerør for de minoritetsgruppene de selv anser seg for å være fra. Gaarder og Rasmussen snakker på vegne av muslimske kvinner, men har selv vært bosatt i vesten i en årrekke og har sin utdannelse fra et vestlig miljø. Likevel snakker de om underkuing og kvinneundertrykkelse i saker som angår hijab og burka, til tross for at de som debatten virkelig gjelder ofte har helt andre standpunkter. Det er overraskende at Gaarder og Rasmussen kan hevde at de tar feil. Det er ikke første gangen Gaarder mottar denne kritikken. Hun har tidligere blitt kritisert av antropologen Marianne Gullestad og det, i mine øyne, med rette. Hun spiller på fremmedfrykt og benytter tabloidenes typer for å vise sitt paradoksale undertrykkende standpunkt. Og tabloidene lar henne gjøre det. I Sohails tidligere nevnte innlegg kritiserer han media for å gå med på nettopp dette. Da er det kanskje ikke heller overraskende at Gaarder forsvarer tabloidene i sitt svar til Sohail, hvor hun ettertrykkelig også stempler Sohail som en motstander av uttrykksfrihet, kvinnefrigjøring og demokrati. Det paradoksale i å benytte slik retorikk i debatt er at man skyter seg selv i foten, for mener ikke Gaarder da at det kun er hennes stemme som er fri til å benytte i det offentlige rom? (Det skal legges til at Sohail også uttrykker dette i sitt svar til Gaarder igjen.)

En annen ting som jeg også ønsker å belyse sånn på tampen i dette innlegget er nettopp den selvpåtatte forsvarer av uttrykksfrihet, for hva er nå uttrykksfrihet? Hvis jeg kaller en mørkhudet for ‘neger’, så kan jeg straffes for det. Er det uttrykksfrihet? Hvis en leder eller ansatt i en bedrift kommer med seksuelle hentydninger til medansatte kan vedkommende miste jobben. Er det uttrykksfrihet? Om et parti sympatiserer med nazistiske idèer vil de bli nektet å stille til valg. Er det uttrykksfrihet? Man kan si det sånn at man kan si hva man vil, men ikke uten fare for sanksjoner, en gjør et valg i forhold til represalier og andre etterspill, men det er jo da i bunn og grunn ikke frihet, for hva er frihet i, for eksempel, ikke få lov til å stifte et nazistisk parti? Det er viktig å misforstå meg rett i nettopp denne argumentasjonen; jeg er ikke pro-nazisme, jeg er ikke tilhenger av undertrykkende språkbruk og andre virkemidler, men man skal være svært så forsiktig med å slenge rundt seg med begrepet om uttrykksfrihet. Aftenposten trykket nylig de kjente Mohammed-karikaturene på bakgrunn av uttrykksfriheten. Aftenposten må da ta i betraktning de represalier og etterspill dette medfølger. Så må også alle andre. Snakk om frihet…

Lignende artikler:

1. Burkaen – En samfunnsfiende? Man skulle vel kanskje tro at det på et gitt...
2. Den onde sirkel I ethvert miljø man oppsøker vil man mest sannsynligvis finne...
3. Den unngåelige husfreden Ikke mange kan benekte at vi er et flerkulturelt samfunn,...
4. Oppdateringer på tidligere poster Etter at en generøs mormor har supplert vår husstand med...
5. Hvor gjeterene (t)rår I dag (14.01.10) kan man lese et innlegg i Aftenposten...