Oppdateringer på tidligere poster
Etter at en generøs mormor har supplert vår husstand med Aftenpostens papirutgave gratis i tre uker fremover har lektyren gått fra elektronisk til enkel og tradisjonsrik. Bare i løpet av den siste uken har det vært saker på trykk som har samme tematikk som tidligere artikler på denne siden. På grunn av delvis ny informasjon i en av sakene med førstehåndserfaringer, og en avgrening i debatten rundt tematikken i mitt forrige innlegg, ønsker jeg å benytte muligheten til oppdatere de ved kun å legge til informasjon via et nytt innlegg. I denne blogg-posten vil jeg oppdatere, og fylle ut, følgende to tidligere artikler i denne rekkefølgen:
1. Forrige fredag, 22. januar, kunne man i Aftenpostens fredagsbilag lese om Brumunddal og Moelv i artikkelen ‘Bylivets gleder’ av Halvor Hegtun. Denne belyser en god del oppfatninger gjennom intervjuer av innbyggere i Brumunddal og Moelv, som begge ble byer den 1. januar. Den opplyser også om en del fakta rundt bystatusen; at definisjonen av by ikke er klar og at valget om bystatus er selvbestemmende. Med andre ord er det opp til et hvilket som helst kommunestyre å velge å bli by uavhengig av departementet, i hvert fall per definisjon i følge den reviderte kommuneloven av 1992. Imidlertid er denne tilsynelatende ‘lovløsheten’ rundt bystatusen mulig å klage inn, og i 1996 bestemte Stortinget at Honningsvåg ikke skulle få lov til å erklære seg som Norges nordligste by med bakgrunn i at kommunen må ha minimum 5000 innbyggere, etter at Hammerfest protesterte mot byplanene. I tillegg ble det lagt til at kommunen måtte ha
“et bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse”.
Man reagerer, naturlig nok, på at denne definisjonen er svært vag, og forklarer heller ikke hvordan et sted som Moelv også fikk bystatus rett over nyttår, et lite tettsted med kun 4200 innbyggere. I tillegg ble Moelvs postkontor nedlagt i november i fjor og erstattet med ‘post i butikk’. Virkelig en by verdig. Ikke overraskende er uttalelsene til de intervjuede svært så konkrete på at bystatusen føles feil og unødvendig. Når innbyggerene reagerer med latter, hån og forbauselse ser det ut til at noe har gått kommunestyret, med 35 mot 4 stemmer, langt over hodet, dog det skal legges til at formannskapet i 2007 heller ikke så forslaget som seriøst. Det interessante er at det kun er arbeidere på et fjernvarmeanlegg og ordføreren som snakker om bystatusen i positive ordelag. Arbeiderne mener at fasilitetene de tilrettelegger er med på å øke Brumunddals status som by, selv om de ikke ønsker å uttale seg om Moelv. Med andre ord virker det som om de oppfatter regjeringens satsingsområder i distriktene som urbanisering, noe som i seg selv er et interessant, tilsynelatende, selvbedrag. At ordfører Anita Ihle Sveen (Ap) snakker om håp om reduksjon av fraflytting, eller om tilbakevending, av ungdom er heller ikke overraskende. Men spørsmålet er om man virkelig tror at hverdagen vil endres så drastisk at man vil merke en økning i fritidstilbud som gjør Brumunddal attraktivt nok til å vende nesen hjem igjen. Til syvende og sist øker ikke bystatusen ressurser og arbeidsplasser, bystatus er kun et symbol, og muligens et samlende og definerende et. Det er derimot ikke en ‘frelser’ som skal gjøre alt bra og flott til tross for handelsstandens innbitte kamp om bystatus for å øke mulighetene for polutsalg. Artikkelen i Aftenposten tar i tillegg opp nettopp dette poenget som jeg også nevnte i tidligere artikkel. Det er faktisk ingen garanti i at byer skal få polutsalg. Ikke så rart i og med at det ikke er noen garanti for at man kan finne postkontorer i de drøyt 50 selverklærte byene etter 1996 heller.
2. I min oppdatering av ‘Burkaen – En samfunnsfiende’ vil jeg ta opp et debattinnlegg i Aftenposten den 25. januar og en replikk i samme avis den 27. januar. Det førstnevnte innlegget er skrevet av Trond Ali Lindstad under tittelen ‘Muslimsk manifest‘. Innlegget består av 15 punkter for hvordan muslimer skal forstå nordmenn og hvordan de skal handle i kontakt med ikke-muslimer og det norske samfunn. Lindstad skriver retorisk ut i fra vers i Koranen og utfordrer leserens egne fordommer og forhold til dogmer. Egentlig ønsker jeg ikke å kommentere debattinnlegget i seg selv i alt for stor grad uten å oppfordre til å lese i gjennom det. Det er modig av Lindstad å presentere ‘manifestet’ og det er flere poenger som i bunn og grunn er godt ment. Han mener at muslimer skal vise seg om gode mennesker, oppfordrer til debatt og samhandling, ydmykhet og engasjement. Han forsøker også å forklare sekularitet og forståelse for valg av styresett, men han legger også opp til opposisjon mot styresettet og har en klar islamistisk politisk agenda. I sine siste punkter ender det hele opp i en form for oppfordring til misjonering og opponering mot hva han kaller ikke-eksisterende moral og verdier. Hvorfor er det sånn at religiøse i alle debatter påberoper seg en absolutt enerett på moralbegrepet?
Mitt andre tillegg til ‘Burkaen – En samfunnsfiende?’ er replikken til legestudenten Bernt Filip K. Hasseleid som sto på trykk den 27. januar. Han kontrer Lindstads angrep på det sekulariserte demokratiet, etterlyser en skarpere religionsdebatt om skillelinjene mellom sekulært og religiøst og generelt ønsker at Islam også kan bli til gjenstand for religionskritikk i og med at dette er en av våre rettigheter i vårt samfunnssystem. Avslutningsvis ender Hasseleid opp med å vise til hvordan Koranen er en destruktiv og forhistorisk bok som ikke fortjener å eksistere i moderne samfunn. Dette blir eksemplifisert via tre vers. Jeg tror nok Hasseleid mener det beste selv om han havner litt ute på viddene. Debatten om hvorvidt demokratiet er en rettferdig og bra styreform har jeg tatt opp andre steder og har ingen intensjon om å vende tilbake til her og nå. Derimot er det interessant å prøve å forstå hva som ligger bak i hans etterlysning om religionskritikk og debatt. I og med at han i replikken gjennomgående kun refererer til Islam er jeg ikke så sikker på om Hasseleid ønsker en debatt om samtlige religioner, men om kun én utvalgt. Hans fiendtlige innstilling til Islam etterlater ingen tvil om hans agenda, på samme vis som hos Lindstad, og bruker nærmest samme retoriske form, og det kanskje intensjonelt. Om man skal kritisere religiøse skrifter for å være forhistoriske og, i Hasseleids ord, umoderne, så gjenstår det svært få religiøse skrifter igjen med et snev av rasjonalistisk innhold. Bare ved å ta et raskt historisk overblikk over Bibelen kan man se at den er revidert opp til flere ganger for å tilpasse seg den daværende verdenssituasjon og forståelse. Når da Hasseleid utfordrer Koranen som Guds ord ved å stille spørsmål ved om Muhammed diktet alt opp, er jo dette samme spørsmålet som kan stilles ved alle religioner. I kontrast er vel Bibelen det skrevne ordet som er fjernest fra å være Guds ord på bakgrunn av intensiv revidering. Det ser angivelig ut til at Hasseleid her prøver å stille samme spørsmål som ateister og humanister gjør ved Kristendommen, og hevder at det samme er altfor kontroversielt opp i mot Islam. Men det skal vel også sies at Kristendommen i bunn og grunn har vært en religion i toppsjiktet, en mektig institusjon med svært undertrykkende historie overfor mennesker av andre religioner. Derfor er kanskje ikke Kristendommen så vanskelig å opponere mot, men Islam mer hårsår når ‘vestlige kristne’ stiller spørsmål ved deres tro. Om hvorvidt Koranen hører hjemme i moderne samfunn er et utsagn jeg ikke ser noen grunn til å gå for mye inn på i og med at dette utsagnet faller så alt for lett til bakken. I en etnosentrisk verden hvor man ser kun sine egne landegrenser som kontrast til andres vil det aldri kunne bygges konstruktive murer for videre forståelse og samhandling. Lindstad prøvde å så frø i to leirer, Hasseleid prøvde ukritisk å brenne de ned. Om oppfordringen til debatt blir tatt på alvor gjenstår og se, men senere tids innlegg viser nok at saken ikke er over. Det betyr heldigvis at det er mye mer å glede seg til i fremtiden. I hvert fall som sosialantropologistudent og bloggforfatter.
Lignende artikler:
- Den unngåelige husfreden Ikke mange kan benekte at vi er et flerkulturelt samfunn,...
- Burkaen – En samfunnsfiende? Man skulle vel kanskje tro at det på et gitt...
- Den onde sirkel I ethvert miljø man oppsøker vil man mest sannsynligvis finne...
- Hva er en by? Det er interessant å lese lokalaviser. Her om dagen kunne...
- Kan man si noe med sikkerhet? Alle har vi gått på skole på et eller annet...
