Kan man si noe med sikkerhet?
Alle har vi gått på skole på et eller annet tidspunkt, i hvert fall hvis du er norsk statsborger og har vokst opp her til lands. Under studieperioden, som i de fleste tilfeller varer i et minimum av 10 år, med unntak av de i den noe eldre garde, har man blitt gjort kjent med historiske ‘fakta’. Hendelser opp i gjennom historien blir forelest om, studert og til slutt blir man testet og eksaminert i kunnskapen om den. Dette er et av de viktigste bidragene til allmennkunnskapen for at man skal bli den gjengse gjennomsnittlige borger. Hva som i hvert fall tidligere ikke ble fokusert på, når man kom oppover i skolesystemet og inn i tenårene, er kildekritikk. Alt som sto i bøkene ble fremstilt som absolutte sannheter og ethvert kritisk eller tvilende spørsmål ble hånlig liggende ubesvart. På dette punktet har jeg imidlertid blitt fortalt at skolesystemet har endret seg, men i og med at slike paradigmer gjerne tar tid å endre gjenstår en lang prosess før skeptiske elever er ferdig med sin grunnutdanning før de mistroiske vandrer ut i verden på egenhånd. I tilfeller hvor man stiller spørsmål ved befestede sannheter blir man avfeid som konspirasjonsteoretiker, som om å stille spørsmål ved ting aldri har bidratt til oppklaringer og paradigmeskifter tidligere i historien. Selvfølgelig er det noen konspirasjoner som er helt hinsides fornuft som bidrar til at mange reagerer med latterliggjøring hvor det fremsettes nye teorier, men igjen er jo dette Thomas Kuhns prakteksempler på hvordan vitenskapshistorien har utspilt seg.
I dag, 28. januar, kan man i Aftenpostens papirutgave lese om Aftenpostens besøk i kosmodromen Baikonur og en generell artikkel om konspirasjonsteoriene rundt månelandingen og de første levende vesener i verdensrommet. Her påpekes det at russere med tilknytning til romfartsindustrien hevder at Jurij Gagarin ikke var første mennesket i verdensrommet som “noe alle vet”. Vladimir Iljusjin var en testpilot som angivelig
skulle ha forsøkt å bli sendt opp 5 dager tidligere, men kom tilbake i en slik tilstand at det ble arrangert en bilulykke.
Herunder bygges konspirasjonen opp under avsløringene etter offentliggjøring av dokumenter i 2002 om at løshunden Laika, det første levende vesen i verdensrommet, døde få timer etter oppskyting i verdensrommet av teknisk svikt i raketten fremfor å ha overlevd i dagevis som først påstått (i 45 år). Kappløpet om erobringen av verdensrommet var det siste ledd i imperialistisk maktutkjemping og hendte i en etterkrigstid hvor store nasjoner hadde nervøse fingre på atombombeknappene. Derfor var det veldig viktig for nasjonene å vinne de små kampene om hvem som tok de første stegene. Men dette er jo velkjent historie for de fleste: Russland tok førsteplassen for første levende vesen, første returnerende levende vesener og første menneske i verdensrommet. USA, på sin side, tok første måneferd, månelanding og flyvning rundt månen. Konspirasjonen rundt månelandingen er heller ingen hemmelighet for de fleste. At det hele skulle ha blitt innspilt i Stanley Kubricks studio i England blir som oftest ‘bevist’ ved at det amerikanske flagget vaier i vinden etter at Neil Armstrong har satt det fra seg i månestøvet. Det er forresten også flere konspirasjonsteorier som ikke skal nevnes her. En noe mer ukjent konspirasjonsteori kan nok være den at det i Russland blir sagt at selve reisen til Gagarin også var et fremstøt for å sette USA i et dårlig lys og at raketten man så bli skutt opp kun var en satelitt som skulle utbedre TV-signaler i Norden.
For å utdype konspirasjonene og den generelle oppfatning av konspirasjoner, så skyldes den latterliggjøringen som de ofte møter det faktum at mange tidligere teorier er så bizarre og virkelighetsfjerne at man vanskelig kan ta slike seriøst. Teorier blir avfeid som tøv på bakgrunn av at noen hevder at Elvis lever, romvesener har en invasjonsplan hvor de overtar våre kropper og Tupac drikker øl sammen med Fidel Castro på Cuba. Disse er de mest fantasirike konspirasjonene fordi de befester seg i at man ikke ønsker at realiteten skal være slik den er. Romvesen-teorien kan utspille seg på bakgrunn av uforklarlige fenomener (som kun er uforklarlige til de blir forklart, dog det for konspiratører aldri vil være en sannsynlig forklaring om man virkelig tror på kidnappinger og analprober), etterskjelv fra Orson Welles radioshow ‘War of the worlds’ i 1938 som utløste et ikke så rent lite hysteri eller søken etter tegn på at mennesker som man idoliserer finnes eller, i Paul McCartneys tilfelle, ikke finnes. Konspirasjoner utspilles gjerne rundt myter, og disse mytene skaper identiteter, fremtidshåp og troen på en forklaring. Med andre ord er konspirasjonsteorier svært viktige for folk, å utfordre paradigmer er med på å bevare individualiteten. Myter er også med på å bevare gruppeidentiteter. I filmer som Braveheart og Bangrajan portretteres myteomspunnede helter som glorifiserte martyrer for å vise til en stolt nasjonalidentitet og tradisjon i henholdsvis Skottland og Thailand. I Nils Gaups tolkning og filmatisering av Kautokeino-opprøret kan man se nettopp det samme i forhold til sameidentiteten. I forhold til William Wallace og sameopprøret er vel egentlig filmatiseringene det konspiratoriske siden historiebøker forteller en helt annen historie enn av hva som portretteres som bragder i filmene. Sånn sett kan både Pol Pot og Mao Ze Dong bli folkehelter. En kan utelate det man vil og ta med det man vil for å fremstille hva man trenger og ønsker å få frem. Slik er det også med historiebøker. Under Hitlers nazi-Tyskland hadde Heinrich Himmler forskjellige utsendinger av ekspedisjoner med forskere fra blant annet disiplinene arkeologi og antropologi for å finne fakta om opprinnelsesmyten til den ariske rase. De ble sendt til blant annet Tibet og Andesfjellene og tok mål av mennesker og lette etter lenker som kunne knyttes opp til en offentlig akseptert forklaring på den ariske manns verdensdominans. Ikke overraskende endte dette i forfalsking av historien, på samme vis som de så på all jødisk litteratur, kunst, kultur og historie som underlegen og ønsket å utradere den fra historibøkene. Altså en nedriving og en oppbygging av myter for å passe inn i verdensidealet.
Slik kan man fortsette i det uendelige. Nå nylig i norsk debatt kom historikere på banen i forkant og etterkant av filmatiseringen om Max Manus og de norske motstandsstyrkenes aktivitet under den andre verdenskrig. Hovedkritikken rettes mot det norske Forsvarets enerett på den norske krigshistories nedtegninger og overdrivelser for glorifiseringen av nasjonalsymboler i for eksempel Max Manus og Gunnar Sønsteby. I etterkant av terrorangrepet mot World Trade Center ble det hevdet av en dansk forsker at det hele måtte bestå av en innsidejobb hvor nanoteknologi hadde blitt tatt i bruk, og at dette var den eneste logiske løsningen. I konfrontasjonen om dette var nok en konspirasjonsteori sto forskeren på sitt og sa at han tok sterk avstand fra konspirasjoner, men at det var den amerikanskstatlige forklaring som var selve konspirasjonen og at han kun presenterte teknologiske fakta. I en pågående rettsak i England har den tidligere statssekretæren til Tony Blair uttrykt at det var svært agressiv krigshissing fra George W. Bush Jr. både før og umiddelbart etter terrorangrepet hvor han utelukkende var kun ute etter å ta Irak. Slike utsagn og påstander fra statsansatte viser at det skjer mer i korridorene og kulissene enn hva som havner i media, og dette av naturlige årsaker. Det bør forsåvidt heller ikke komme som noen overraskelse. Men når det nå kommer til konspirasjonsteorier og myteskaping så er det klart at dette er vanligvis noe som kommer statene til gode, enten i form av martyrer, kollektivisme eller kontroll. Det er nærmest en selvfølge at en statlig forklaring er noe som majoriteten vil svelge, og denne forklaringen bør holde vann så langt det er mulig å strekke den. Ved en eventuell avsløring vil samfunnet rammes av sjokkbølger og skepsis til vårt ordnede samfunn. Via samfunnskontrakten holdes våre liv i en enkel og ordnet balanse slik at vi kan fokusere på helt andre ting enn terror, krigføring eller romkappløp. Derfor er det svært sårt med en gang tvilen skulle ha et visst tilslag av sannhet. Konspirasjoner er derfor viktige på flere nivåer: de stiller spørsmål ved befestede paradigmer, de skaper fremtidshåp og tro og de kan bidra til kollektivisme og samhold. Men den kan også ødelegge mer enn den gavner.
I filmene ‘Wag the Dog’ og ‘2012′ blir statlige konspirasjoner benyttet som et virkemiddel for å latterliggjøre og/eller bevisstgjøre teoriene og teoretikerene. I førstnevnte spiller Robert De Niro rollen som det hvite hus sin reddende engel når de havner opp i vanskelige situasjoner og må bli rodd ut av urolig farvann. Selv om den er en lattermild komedie er det ikke så langt fra en mulig sannhet. I ‘2012′ ender Louvres museumsdirektør ut for en ‘ulykke’ i samme tunnel som prinsesse Diana endte sitt liv i. Her stiftes også et møte med en konspirasjonsteoretiker som tilsynelatende faktisk har rett i flere av sine teorier. Prøver Hollywood å si oss noe eller er vi inne en svært skeptisk epoke til hva som blir oss fortalt? Skal man tro på alt man vet og får vite? Kan man ta noe for gitt?
Mange stiller seg spørsmålet om hva det gavner en stat å påføre sine innbyggere en livsløgn. Gjennom denne artikkelen har jeg i det minste belyst hvordan en konspirasjon kan benyttes som virkemiddel og dens bieffekter. Noen sannheter er kanskje mer destruktive enn konstruktive. I så fall må man velge sin historie.
Lignende artikler:
- Oppdateringer på tidligere poster Etter at en generøs mormor har supplert vår husstand med...
