Den unngåelige husfreden
Ikke mange kan benekte at vi er et flerkulturelt samfunn, selv om man kan argumentere for fremvekst av ghettoer og manglende integrering. Det norske hus er en familie hvor hvert familiemedlem er differensiert i kulturell bakgrunn og verdisyn, og i aldre, eller annuitet, i forhold til den respektive bosetningen i landet. Den pågående og kontinuerende debatten om ytringsfrihet versus religiøs toleranse ser ut til å eskalere ytterligere. Dagbladet postet de beryktede Muhammed-karikaturene i et illustrasjonsfoto på forsiden som resulterte i drosjestreik i hovedstaden og varsel om kommende demonstrasjoner. Aftenposten gjorde det samme i mindre skala i julen med langt mindre reaksjoner. Både media, politikere og mannen i gata roper om friheten til religionskritikk og om toleranse for våre verdier som om de krenkede er her på lånt opphold. Det er som om mannen i huset banker barna og kjerringa fordi han kan, ikke fordi det er skjellig grunn.
Det er ikke så rart at den største omveltningen ved å komme til Norge som politisk flyktning er det vestlige verdisett. Vi verner om verdier vi tar for gitt og som vi har glorifisert og satt på pidestall for alle å bøye seg for. Vi behandler vårt verdisyn som gullkalven i Bibelen; fullstendig ukritisk og opphøyd over alle andre verdisett. Med bakgrunn i av at vi i stor grad dyrker det verdslige og profane glemmer vi det hellige hos andre. Man ser heller splinten i den andres øye enn bjelken i sitt eget. Når media viser karikaturene peker man heller på intoleranse hos de som setter seg til motverge og som føler seg støtt. Noe av debatten i Aftenposten, som jeg tidligere har nevnt i andre artikler, har gått på nettopp denne etterspørselen om forståelse og toleranse for vestlig kultur hos minoritetsgrupper. Da er det rart at man ikke spør seg om man yter sine utsagn rettferdighet.
Når man allerede vet at Koranen forbyr mennesker å kopiere levende vesener fordi de er guddommelige, ikke ulikt de gamle greske filosofenes syn på kunsten som hånlige kopier av idéene, så hvorfor da fremprovosere motaksjoner ytterligere? Hvilke grenser er det man prøver å tøye? Det er som mobberen i klassen som kun er jævlig for sitt eget forgodtbefinnende på bekostning av alle andres lærdom. Det er ikke noe konstruktivt i å provosere for å provosere, og hvor religiøse overbevisninger står i konstant spenn vil det føre til verken det ene eller det andre. Tabloidene har skapt et bilde av at det eneste som endrer debatten, eller i hvert fall gjør debatten spenstig og spennende, er populistiske motsetninger som står steilt idealistisk. At all PR er god PR er i hvert fall en sannhet med svært mange modifikasjoner. Men en avis som kutter i opplag og årsverk for i det hele tatt å overleve har absolutt ingenting å tape; etikk være etikk og overskrifter være salgsvare. Med mulighet for effektiv lammelse av deler av arbeidslivet er det ikke Dagbladet som må svi for typene. Det kunne ha vært unngått, men ingen tjener tilsynelatende på fred i hjemmet.
Lignende artikler:
- Oppdateringer på tidligere poster Etter at en generøs mormor har supplert vår husstand med...
- Burkaen – En samfunnsfiende? Man skulle vel kanskje tro at det på et gitt...
- Den onde sirkel I ethvert miljø man oppsøker vil man mest sannsynligvis finne...
- En kritikers oppklaringer De som har fulgt med noen av de artiklene jeg...
