Polytropical

Spørsmålet om interne rutiner og regler begynte å gnage i hodet i møtet med omstruktureringer og rutineendringer i to organisasjoner som jeg har holdt til i. Den ene er en frivillig drevet organisasjon, mens den andre er en bedrift. Hva som slo meg er at dynamikken i det symbiotiske handlingsaspektet mellom regler og håndhevelse av de, ikke nødvendigvis er proporsjonal. Jeg skal utdype dette nærmere, men først understreke at elementer av mine opplevelser ikke vil bli utstudert og analysert ned til minste detalj. Opplysninger om fenomenes natur er anonymisert. Dette er kun for å gi en oversikt over mitt resonnement i ovennevnte hypotese.

Alle organisasjoner, eller institusjoner, har et sett regler man må forholde seg til. Det være seg staten, bedriften, fotballaget eller vennskapet mellom to mennesker. Disse reglene er rangert i tyngde; noen er mindre viktige å overholde, gjerne synonymt med at de ikke utretter stor skade om de skulle bli brutt, mens andre er så tabubelagt at brudd kan ødelegge hele institusjonen. Det interessante i dette er at reglene som lettere kan brytes gjerne gjelder et større antall mennesker, mens de virkelig viktige reglene er forbeholdt et fåtall mennesker som er betrodd en viss form for autoritet og profesjonalitet overfor reglementet. For eksempel er det i den frivillige organisasjonen jeg har deltatt i et strengt regelverk for e-poster. Siden organisasjonen har over 100 medlemmer, kan det bli mye e-post og derfor har det blitt opprettet et utall e-postlister som man kan abonnere på. Likevel finnes det en e-postadresse som går til samtlige medlemmer, og som skal benyttes med forsiktighet. Derfor finnes det også en for søppel-e-post, eller såkalt ‘junk’ eller ‘spam’. Når man så sender ut en e-post til feil e-postadresse, så sitter det en rekke personer med sitt selvpåtatte ansvar som e-postpoliti. Det som er imponerende er hvor raskt advarslene om sending til feil e-postliste går ut, det er nærmest slik at det går sport i fenomenet.

Organisasjonen har også et eget feststed som alle medlemmene har tilgang til. Her er sanksjoneringen av brudd på regelverket svært mye strengere enn for å sende e-poster til feil adresser. Hovedsaklig fordi sanksjoneringen skjer eksternt og ikke internt i organisasjonen. I verste fall blir stedet stengt for alltid om regelbruddet er alvorlig nok. Jeg erfarte at det hendte regelbrudd ved jevne mellomrom, og som i ett tilfelle endte i den nest mest fatale sanksjoneringen: stenging på ubestemt tid. Hva som var interessant var at bruddene var blitt påpekt ved en rekke anledninger i forkant, men at det tilsynelatende ikke hadde noen effekt på medlemmene. Regelbruddene hadde skjedd i tilfeller hvor få eller ingen hadde sett noe, og derfor hadde man heller ingen syndebukker. Så lenge ingen var i søkelyset virket det rett og slett som om regelbruddet ikke betydde noe.

Dette er i sterk kontrast til e-postlistene som, i likhet med regelbrudd på feststedet, også hadde sine muligheter til å komme frem i lyset på ukentlige medlemsmøter. Det som fascinerte meg, og fortsetter å fascinere, er at forholdet mellom sanksjonering og individuell reaksjon ikke samsvarer. Hvor enkle regler som ikke gjør stor skade for noen av medlemmene, men som avslører en individuell aktør som regelbryter, blir påpekt og sanksjonert nærmest umiddelbart, så endte regelbrudd som påvirket organisasjonen som helhet opp med en form for likegyldighet.

Grunnen til dette kan skyldes at enkle regelbrudd er svært illuminert, mens større regelbrudd skjer i lys av mørke, og derfor isolert i forhold til de som eventuelt kan utføre sanksjoner innad i organisasjonen. Eller kanskje dette skjer fordi selvjustis synes viktigere enn ekstern sanksjonering.

For å belyse poenget ytterligere kan jeg fortelle om en annen organisasjon som også har samme type regelstruktur. De enkle reglene befinner seg på lavere nivå innenfor et hierarkisk system, som en form for basis for viktigere regler. Men innenfor disse rammene skjer det også en seleksjon mellom organisasjonens aktører og deres ansvar for regler av viktigere karakter. Viktigere regler blir bevoktet av færre enn de enkle basisreglene. Det interessante er imidlertid at det er de enkle basisreglene som blir strengest sanksjonert. De som kan utføre feil av minst interesse er de som oftest blir utpekt, mens feil av viktigere grad gjerne passerer som en sjelden glipp. Nå kan dette også være svært riktig. Det kan være at noen gjør flere feil enn andre. Det kan også hende at de små feilene skjer oftere, mens de store sjelden oppstår, men dette understreker bare poenget om at viktigheten av regler ikke samsvarer med sanksjoneringen.

Det ser derfor ut til at regler ikke behandles kontekstuelt, og derfor er uproporsjonale mot for sanksjoneringen. Dette kan også synes i et større samfunnsmessig perspektiv. Om man tar politiet som et eksempel, hvor de som håndhevere av norsk lovverk beskjeftiger seg i størst mulig grad om mindre lovbrudd, så oppstår dette på bakgrunn av at det er der det finnes mest mulig arbeid. For at man skal ha nok arbeid til politistyrkene, så må de starte med brudd på basisregler. Slik kan man også bevege seg oppover i et internt hierarki for å jobbe med større lovbrudd. Det samme kan en på en måte også se i de to andre organisasjonene jeg har beskrevet. De små regelbruddene beskjeftiger mange flere på et administrativt område, og gir de utøvende håndheverne noe å bedrive sitt virke for. Fenomenet er fascinerende i den grad at vi skaper arbeidsoppgaver som bryr seg med trivialiteter for å opprettholde hierarki og orden, men ofte sanksjonerer brudd av viktigere karakter i mye mindre grad enn hva man skulle tro var nødvendig. Paradokser finnes overalt, om man bare ser godt nok etter.

No related posts.