Polytropical

Det nærmer seg klimatoppmøte i København og mange engasjerer seg i miljødiskusjoner via blant annet statusupdates og deling av linker på Facebook. I samme tidsrom går vår rødgrønne regjering ut og krever biodieselavgift, dog i alt annet enn konsensus. Passende timing eller prinsipiell dristighet?

Denne blogposten skal handle litt om klima, men den skal dreie seg mer om ideologi. For det som har slått meg i betraktninger av diskusjoner på Facebook er noen av oppfatningene som jeg personlig mener ikke henger helt på grep. Nå vet jeg at flere tenker “jammen, det er jo bare Facebook”. Sikkert like mange vil hevde at Facebook er en arena hvor folk kan være anonymisert, dekket gjennom å ikle seg en personlighet i en virtuell verden, men er det nå sånn at en konstruert identitet på internett ikke er eksisterende? Dilemmaet rundt å kommentere betraktninger på nettsamfunn ender nettopp i kildekritikk, og det med rette, men likevel er internett blitt en sosial arena for mange og en arena for diskusjoner som i det offentlige rom og gjennom media føres av politikere, eksperter, nasjonalt profilerte samfunnssynsere og journalister.

I årets valg endte det største miljøvennlige partiet opp med å miste 7 av sine stortingsrepresentanter og havnet under sperregrensen. Valgresultatene viste at det var et valg hvor det å velge side var viktig; et enten – eller -valg. AP, SV og Sp sto på den ene siden, mens H og FrP sto på den andre. Ytterst til venstre sto Rødt som en protestmotpol og i midten var KrF og Venstre fanget på sin gyldne middelvei (dette gjelder nok mer V enn KrF). Inntrykket som sitter igjen etter valgkampen er ikke kampsakene, det er polariseringen. Dog er dette utsagnet noe unyansert, men brukt som et tilnærmingsmåte i forhold til en lite nyansert valgkamp. For mange studenter var et av valgets viktigste saker 11 måneders studiestøtte, noe alle partiene støttet (selv om V hadde i sitt partiprogram ønske om å justere stipend og lån i forhold til dagens kronekurs fremfor en ekstra måned), ja, til og med lovet. Men dette viste seg å være ren og skjær løgn, for da hangoveren hadde lagt seg og løftene hadde fått tørket så var det ikke penger til overs for studentene. I tillegg har universitetene fått mindre ressurser enn hva som har vært utviklingen de siste årene, studentradioen i Trondheim (som forøvrig er 25 år i år) mistet radiokonsesjonen i Trond Giskes siste bedrift i Kulturdepartementet og igjen sitter utdanning og forskning med skjegget i postkassen. Regjeringen har klart gått ut og presisert at årets budsjett er et budsjett hvor man satser på å få den norske befolkningen i arbeid etter finanskrisen som vi kom forholdsvis smertefritt ut av. Er det ikke da paradoksalt at man ikke satser på utdanning og forskning, det som skaper fremtiden og fremtidige arbeidsplasser?

Nok en ting man kan legge merke til ved valget, og ved enkelte holdninger i utsagn på Facebook, er den overveldende velgermassen blant de to markedsliberalistiske partier. Gjentatte børskriser burde til nå ha vist at markedskreftene ikke kan styres av seg selv, hvorfor lærer da ikke mennesker?

Noen hevder at ideologiene er døde. Partiene består nå av løst sammensatte politikere med pragmatiske løsninger fremfor en genuin høyerestående plan og idé. Et utsagn av Siv Jensen underbygger nettopp en slikt påstand. I forbindelse med biodieselavgiftsaken kunne hun opplyse om at partiene gjerne fritar representanter fra avstemming i Stortinget hvis de er uenige. De passer på å fylle opp kvoten slik at moderpartiets ledelses syn blir sterkest mulig representert. FrP er langt fra å utelates fra en slik praksis, de er mer eller mindre stereotypene. Likeledes kan også kommentaren fra Sps Per Olaf Lundteigen underbygge påstanden da han i Storinget 26.11.09 sa han kom til å stemme for en avgift han var i mot for å verne om regjeringssamarbeidet. Slike utsagn av norske politikere reiser nok et spørsmål om hvor velfungerende er det norske demokratiet, og om en slik styreform begynner å slå sprekker?

Thomas Hylland Eriksen skriver i Storeulvsyndromet om at den generelle plattform som det politiske systemet har vært basert på gjennom de siste hundre år er avleggs. Materiell velstand og bedre levevilkår er ikke lenger samsvarende faktorer. Nok en bil eller hytte ved sjøen bidrar ikke til et bedre liv. Likevel kjemper partiene om vår hverdag på nettopp de to tidligere nevnte prinsipper. Og med den materielle velstanden øker vi vår opptatte tid, effektiviseringen, den viktigste faktoren til at våre levevilkår ikke bedres. Voldsomt mange er rammet av stress, en av vår tids mest ekstreme psykiske lidelser. Utbrenthet har blitt en folkesykdom og likevel velger vi politikere som ønsker å øke stressnivået. Som Hylland Eriksen påpeker er dette fordi veldig mange er fornøyde med det innarbeidede mønsteret som vi nå har levd etter i mange år. Konformitet er den største årsaken til fravær av revolusjon.

En av vår tids største fiender er likegyldighet. Sånn sett kan man se positivt på at mennesker velger tydelige sider i valgene, dog det virker noe ureflektert er det bedre enn å avstå. Sånn jeg ser det er den norske velferdsstaten en klar bidragsyter til likegyldighet. Her er det mange punkter man kan diskutere på, men jeg vil belyse to: trygdesystemet og offentlig utdanning. Norske politikere liker å sammenligne våre statlige institusjoner med USA, noe som jeg mistenker er for å gi oss dårlig samvittighet om vi kritiserer det faktum at vi har det svært så bra. Trygdesystemet i Norge gir livsoppholdsstøtte til mennesker som av en eller annen grunn ikke kan ta, eller får seg, arbeid. Dette systemet har sine fordeler og ulemper, og fordelene kan en selv tenke seg til. Ulempene derimot er verdt å belyse. I følge NAVs satser for livsopphold kan en voksen få støtte på inntil kr 6330,- i måneden. Dette utgjør kr 75 960,- i året. Beløpet er langt fra svimlende stort og enhver kan tenke seg at det er vanskelig å overleve på dette. Sett i kontrast til studenter så får de to høyere utbetalinger i året, som ofte går med til avkrevde pensumbøker og lignende materiale, og de resterende 8 månedene har de utbetalt kr 6570,-. Mange studenter klarer seg uten å arbeide ved siden av, og med kun stipend som inntektskilde overlever de studietiden med kunnskap som et videre livnærende produkt. Dette kan sammenlignes opp i mot de som misbruker trygdesystemet, de som synes det er greit å leve på et minimum uten å gjøre noe for det.

Et annet poeng er den introduksjonsstøtten som gis til flyktninger som har blitt innvilget asyl. I USA har de en tilsvarende støtte, men denne varer til man har fått seg jobb eller maksimum 8 måneder. Dette legger et visst press på den ankomne på å innrette seg til språk og klare å livnære seg selv. I Norge er introduksjonsprogrammet varig fra 2 til 3 år. Den umiddelbare integreringen går mer på å bli livnært fremfor å livnære seg selv. Dette har likhetstrekk til de som opplever at de kan bli livnært av staten gjennom trygd fremfor å livnære seg selv. Signalene som sendes gjennom slike institusjoner kan i aller høyeste grad være misvisende.

Trygdesystemet plukker opp de som faller utenfor. Det er et sikkerhetsnett for de som ikke er økonomisk selvstendige. Det her det norske skolesystemet bør refses. Hvor den politiske plattformen handler om materialisme er den skolepolitiske plattform bygget på egalitarianisme; alle skal være like og bli behandlet likt. Studiene er basert på allmennopplæring og skaper gjennomsnittsstudenter. Vel, det er i hvert fall den primære ideologi. Men som oftest ser man at ideologi ikke stemmer i praksis. Problemet med likhet er at den ikke finnes. Alle identiteter er relasjonelle, men dette er noe den offentlige skolen har tatt lite hensyn til, det vil si en sannhet med visse modifikasjoner. Det var tidligere slik at man rangerte elever i klasser etter evner: A, B og C-klasser (noen steder eksisterer dette fortsatt). Men fordi dette opprettholdt klasseskiller i forhold til ressurser ble skolen omformet til et sted hvor forskjellene skulle være komplimenterende for en bredere forståelse. Sånn jeg ser det virker det som om synet på læring sto biologisk, miljøavhengig samt økonomisk. Problemet med det egalitære hvor distinksjonen mellom lærer og elev skulle bidra til lik behandling av alle førte til at de beste mistet mulighet til utvikling grunnet undervisning på likt nivå som gjennomsnittet. Tilsvarende falt de aller dårligste ut ved å ikke henge med i svingene. Til tross for den nesten forhistoriske måten å gjengi dette på er ikke betraktningene isolert til 30-40 år siden. Det samme gjenspeiler seg i dag, og mange av de som faller fra ender opp i det tidligere omtalte sikkerhetsnettet, som velferdsstaten har skapt for sine feil utført i utdanningssystemet.

Jeg nevnte tidligere at markedsliberalismen feiler i sin naivitet. Den er ikke den eneste ideologien som svinner hen. Kommunismen er nesten unødvendig å omtale etter flere feilslåtte eksperimenter, dog det har vist seg at det har hatt en viss gjennomslagskraft på lokalplan. Sosialisme er også en skummel ideologi. Ikke for at den blir brukt som et nedlatende uttrykk av høyrevendte tilhengere, som forøvrig ser ut til å ha misforstått uansett. Nei, det som feiler i sosialismen er dens ønske om statlig styring. Dillemmaet i statlig styring er reduksjonen av individuell autonomitet, og fri vilje er nettopp den egenskapen som skiller oss fra dyrene. Ved å redusere vår autonomitet reduserer man tilsvarende vår menneskelighet. Mitt politiske ståsted er nok ingen stor hemmelighet, dog den er relatert til en idé fremfor parti. For å øke vår livsstandard nytter det ikke å gå til høyre eller til venstre. Verden blir ikke bedre med tunger på vektskåla, men først når den er i balanse. Buddhistene kaller dette den gyldne middelvei. I dag som gjennomsnittlig levealder er opp i mot 70 år lever vi likevel ikke bedre i følge undersøkelser. Vi lever lenger, ja, men hva gjør vel det? Hylland Eriksen gir en mulig oppskrift på at våre leder først må innse at vi bør gi avkall på vår økte materielle levestandard, fokusere mer på miljøet, skape mer tid til fellesskapet og kollektivt reise oss fra det falleferdige politiske byggverket vi i dag bor i. Om ikke likegyldigheten tar oss først.

Anbefalt lesning: Thomas Hylland Eriksen – Storeulvsyndromet

Lignende artikler:

1. Ministeren og monarken Ved utgangen og inngangen av hvert år er det på...
2. Norge sover ikke, de synder! På onsdag kunne man lese statistikk fra en undersøkelse i...
3. Burkaen – En samfunnsfiende? Man skulle vel kanskje tro at det på et gitt...
4. To be or not to be… Med under én uke igjen til klimatoppmøtet er miljøet og...
5. Statlig oppdragelse En debatt som aldri blir gammel, og som ser ut...