Om antropologen

 

magnusutsnitt

Jeg begynte mine studier i antropologi våren 2009 i Pondicherry i India gjennom studietilbudet til Kulturstudier. Primært dro jeg for å lære sitarspill, men kombinasjonen førte til forlengelse av antropologistudier fremfor musikalsk utvikling. I India fikk jeg mulighet til å gjøre et minifeltarbeid om humor som forsvarsmekanisme på tvers av kulturell bakgrunn, og gjorde også et besøk i prosjektet i Auroville som vekket min interesse. Særskilt interessant var deres alternative økonomi, og mer spesielt deres oppfordring til eksogent entreprenørskap.

Jeg tok avsluttende eksamener ved NTNU, og forlot innlandet til fordel for Trondheim påfølgende høst. I løpet av bachelorgraden tok jeg det jeg kunne av antropologifag i tillegg til et kurs i religionsvitenskap om kontemporære fenomener som selvmordssekter og konspirasjonsteorier. Da antropologifagene ikke lenger var tilstrekkelige nok til å fylle alle studiepoengene som avkrevdes, fant jeg ut at det var noen hull i mye av det jeg hadde lest som trengte et stødigere fundament. Filosofien kom således som en redning, og jeg endte med å fylle bachelorgraden med det mest vesentlige av spesielt vestlig idéhistorie og -utvikling.

Høsten 2011 skrev jeg bacheloroppgave om Oslo kommunes arbeid mot graffiti. Oppgaven ble en hermeneutisk affære med forankring i lesing av møtereferater og handlingsplaner. Jeg oppdaget raskt at graffiti primært er et definisjonsproblem. Sammenblandingen av ulike definisjonssfærer kompliserte oppgaven til det punkt at det på ingen måte kunne diskuteres tilstrekkelig. Det største problemet var den frynsete grensegangen mellom kriminaliseringsargumentene og definisjonsmakten til kunstkapitalen. Kan man både kriminalisere graffiti og graffitiens arena, men bevare graffiti som kunstart innenfor museumsveggene? Aktørene i Oslo kommune sto også med beina i flere leire, og det måtte derfor til en ganske konkret og tydelig avgrensning for at jeg skulle kunne skrive som jeg ville.

Løsningen ble derfor et kompromiss som syntes nyttig der og da. Jeg fokuserte på en diskursanalyse, på begrepsbruk i offentliggjorte dokumenter, i kampanjer og i intervjuer, på avisartikler og på hvordan kapital gjør seg gjeldende i denne diskursen. Det sjokkerende var hvordan de retoriske grepene i disse offentlige dokumentene som bar preg av en dehumanisering av graffitiartistene. Man kunne ha byttet ut “tagger” med “jøde” og det ville ha sett ut som om dokumentene var forfattet drøye 60 år tidligere.

Det var imidlertid en markant endring av retorikken fra de eldste dokumentene fra tusenårsskiftet til fjorårets nye handlingsplan. I løpet av denne perioden er graffitikunst blitt stuerent i kunstsfæren, og profilerte kunstnere som Banksy og Shephard Fairey har blant annet stått for henholdsvis en alternativ introduksjon til TV-serien The Simpsons, og for Obamas ikoniske Change-kampanje under sin første presidentvalgkamp. Bacheloroppgaven kan leses her.

Etter levering var bachelorgraden i utgangspunktet avsluttet, men opptak til mastergraden ville ikke være før høsten 2012. Derfor tok jeg på meg seminarledelse i organisasjonsantropologi for andre bachelorstudenter i tillegg til studiepoeng for et og et halvt semester. Sammen med dette leste jeg økonomi på egenhånd, og startet på et onlinekurs i Marx’ Kapitalen med CUNYs David Harvey. Planen om å gjøre et økonomisk studium på mastergraden hadde allerede vært klar i flere år, men hvordan og om hva hadde endret seg fra semester til semester. I kjølvannet av finanskrisen var det merkelig stille fra antropologer. Den tapte generasjon spredde seg som en tematisk farsott, men få rapporterte fra alternative løsninger som sosiale grupperinger hadde eksperimentert med siden 1990-tallet.

Troen på menneskeåndens kreativitet i tillegg til en forkjærlighet for Hegel og alternativ lesing av Marx, sammen med en fascinasjon for anarkistisk teori og OWS, førte til intensiv jakt på et alternativt økonomisk system basert på solidaritet. Jakten på det ideelle system avslørte at de alternative løsningene har en tendens til å være rent pragmatiske. Flere steder hvor slike systemer hadde oppstått, introduserte et problem som jeg ble oppmerksom på at kunne være problematisk med hensyn til at systemet også skulle ideelt sett være et programmatisk forslag til endring. De som hadde tatt i bruk alternative monetærenheter syntes nemlig å bero på disse i krisetider, men vendte tilbake til nasjonalenheten i gode tider. Denne vekslingen impliserte derfor at tilfellene kunne være svært sporadiske i tid og i rom, og at de var særs ustabile som systemer.

Det var etter flere slike tilfeller at jeg kom over noen unntak med høyst ulike funksjoner. Dette var Chiemgauer i Prien am Chiemsee, Bavaria i Tyskland, et nytt byttesystem i Volos i Hellas og ulike systemer i Argentina og Venezuela. Det viste seg imidlertid at systemet i Argentina hadde kollapset midtveis i 2000-tallets første tiår, og det så ut til at det kom til å bli feltarbeid i Tyskland. Chiemgauer er et fascinerende system hvor den lokale monetære enhet benyttes for å beskytte lokale bedriftseiere mot utenlandske storkonserner. Dette var en litt annen retning enn jeg ønsket, og det var tilfeldig at jeg kom over banken Banco Palmas i den brasilianske favelaen Conjunto Palmeiras i den nordøstlige kystbyen Fortaleza. Prosjektet kan man lese mer utfyllende om i prosjektbeskrivelsen.

Kontaktinfo:

magnus.michaelsen[at]gmail.com
twitter.com/mmichaelsen (lukket profil, avkrever registrering og godkjent følgeforespørsel)