Om Brasil

 

 

Fun fact: Ved oppdagelsen delte Portugal og Spania Sør-Amerika mellom seg i en vertikal linje. Alt på den vestlige siden tilfalt Spania, og alt på den østlige tilfalt Portugal. Det viste seg at disse grensene var vanskelige å overholde, og Brasils grenser var flytende helt frem til 1930.


Vis større kart

Generell informasjon

Brasil er et svært stort land. Faktisk verdens femte største i både innbyggertall og areal. I areal er det nesten like stort som USA. Landet er det eneste på det amerikanske kontinent med portugisisk som nasjonalspråk, og det største lusofone landet i verden. Lusofoni betyr at landet sentrerer sin kultur rundt det portugisiske språk, og ordet stammer fra den romerske provinsen Lusitania som omfattet blant annet Portugal. Brasils hovedstad heter Brasilia, og den største byen er São Paulo med sine 20 millioner innbyggere. Brasil har i nyere tid hatt en av verdens hurtigst økende økonomier, og er omtalt sammen med Russland, India og Kina (kalt BRIC-landene) på markeder med et stort utviklings- og investeringspotensiale i. Imidlertid er det nylig spådd at BRIC er på vei inn i stagnasjon, og både finansaviser og Oljefondsanalytikere har snudd blikket mot blant annet Tyrkia og sør-asiatiske land (blant annet Indonesia). Brasil står for øvrig overfor to av de største idrettsarrangementene i verden. I 2014 er de vertskap for fotball-VM, og i 2016 er de vertskap for sommer-OL.

 

Oppdagelse og slaveri

Brasil har en svært lang og kompleks historie. Pedro Álvares Cabral satte sine ben på kontinentet, ved hjelp av sponsing fra Portugal, den 22. april 1500. Hans ekspedisjon var likevel mest interessert i ressursene i Afrika, og reiste raskt videre av sted. De første portugisiske nybyggerne ankom Brasil i 1531. Kolonien ble et viktig tilskudd for Portugals handelsreisende, og landet var fullt av gratis arbeidskraft (les: innfødte med eneste karrieremulighet i slaveri). Den første ressursen som ble tatt i bruk var et treslag kalt pau brazil, og som senere gav Brasil sitt navn. Sukker, som ble en av de viktigste eksportkildene, ble innført til landet i 1532 og dannet grunnlaget for store sukkerplantasjer. Nybyggerne benyttet innfødte som arbeidskraft, men slavene ble sett på som dårligere arbeidskraft enn afrikanere og slaveimport fra Afrika eskalerte fra rundt 1550. I tillegg var afrikanere bedre rustet mot sykdommer som europeerne bragte med seg, noe som tok livet av cirka 90% estimert av det høyeste innbyggeranslaget før portugiserne ankom. Dette tilsvarer det samme anslaget som Howard Zinn foreslår i A People’s History of United States.

Motstanden mot slaveriet førte til tragiske handlinger som selvmord, sult til døden, barnedrap for å hindre barnas oppvekst i slaveri, og ved rømming. Sabotasje og ran var vanlig, og det forekom forsinkelser av produksjonen, arbeidsstopp og opprør. Slaveeierne innførte obligatorisk katolisisme som slavene blandet med afrikanske tradisjoner i noe kalt Candomblé. Slavene hadde ikke lov til å lære selvforsvar, men de hadde lov til å danse. Dette førte til kampsporten capoeira som er en blanding av musikalsk tradisjon, dans og nærkampteknikk. De rømte formet på 1600-tallet egne samfunn som het quilombos, og som kunne romme så mye som 20 000 mennesker. I en av disse, Palmaresrepublikken, ble det blant annet utviklet ekspertise innen geriljakrigføring, og de sto i mot flere angrep fra portugisiske angrep.

 

Gull og liberalisme

På begynnelsen av 1700-tallet ble det gjort flere gullfunn i Brasil, og i løpet av 50 år ekspanderte flere av byene fra noen titalls tusen innbyggere til mellom 10 og 15 ganger sin opprinnelige størrelse. I 1750 startet imidlertid en nedgang i gullforekomstene, og havnebyene fikk på ny en viktig posisjon i Brasils økonomi. Mot slutten av det attende århundret oppsto en økende motstand mot slaveriet i organiserte former. Joaquim José da Silva Xavier, kalt Tiradentes (tanntrekker) etter sitt yrke, opprettet, sammen med elleve andre konspiratører, Inconfidência Mineira – en gruppe som ønsket løsrivelse fra Portugal, hovedsaklig på grunn av misnøye med høye skatter. Gruppen ble avslørt og de involverte dømt til døden. De ble alle imidlertid benådet og dømt til eksil i Angola og Mozambique, men for Tiradentes skjedde dette for sent i og med at han da allerede var hengt i Rio de Janeiro i 1792. Hans kropp ble oppstykket og stilt ut til skrekk og advarsel i ulike deler av Minas Geiras (en delstat i Brasil), hans hode ble utstilt i Ouro Prêto (en by ved navn ‘sort gull’), og en av mytene forteller at hans blod ble benyttet ved nedtegnelsen av hans henrettelse som et klart signal til andre revolusjonære.

I inngangen til det nittende århundret var mange av Brasils fremstående intellektuelle og politiske elite inspirert av liberale filosofer fra det europeiske kontinentet. Men liberalismen var i større grad et ideelt anliggende enn et faktisk argument når prinsippene skulle aktualiseres. For eksempel hadde liberale økonomer (både Smith og Say) argumentert for hvordan økonomisk vekst ville oppnås raskere med en betalt arbeidsstokk enn en arbeidsstokk uten inntekt. Veksten skyldes at arbeidsstokken da blir potensielle forbrukere, og ved rift om markedsvarer vil drive opp prisene samt øke omsetningen. Et annet argument som går i større grad mot kolonialismen skyldes monopolenes eksistens, og subsidierte næringer, noe særlig Adam Smith var en stor motstander av. Imidlertid fulgte brasilianske handelsmenn den alltid naive innstillingen om at økonomisk vekst kun kunne oppstå ved hjelp av økt produksjon. Slaveriet besto derfor gjennom store deler av det nittende århundret.

 

Relokalisering av hoffet

Etter Napoleon inntok Portugal, flyttet Portugal sin koloniale hovedstad fra Lisboa til Rio de Janeiro i 1808, og Brasil fikk ny status i det koloniale kongedømmet. Kong João VI forlot Rio De Janeiro i 1815 og overlot Brasils styring til sin eldste sønn prins Pedro I, som året etter ledet frigjøringskrigen og innsatte seg selv som keiser Dom Pedro I. Uavhengighet ble erklært i 1822 under mottoet ‘Independência ou morte!‘ (uavhengighet eller død), men keiser Dom Pedro I var en amatør i statsanliggender, og han abdiserte i 1831 på grunn av mistillit hos “povo brasilieiro” (det brasilianske folk) – selv om det hovedsaklig skyldtes at eliten syntes han var for liberal, og de intellektuelle at han ikke var liberal nok. Dom Pedro I overlot Brasils styre til sin 5 år gamle sønn Pedro II, hvilket i prinsippet førte til at makten tilfalt stedfortredere, det såkalte regências (regentskap). Disse styrte i perioden mellom 1831 og 1840, men på grunn av uroligheter og et savn etter en sterk regent, ble en lov spesialbehandlet for å erklære Dom Pedro II som voksen lenge før sin attende fødselsdag.

Brasil var (og er fortsatt) et svært klassedelt samfunn, men med politiske drivkrefter i både radikale republikansk retning og mot en reaksjonær royalistisk side. Etter erklæringen av keiser Dom Pedro I, begynte en prosess som gikk i mot mange handelsmenns særrettigheter i kolonimakten. Denne eliten ønsket seg tilbake til sine tydelige monopoler. De radikale var på den annen side drevet av franske idéer fra blant annet Rousseau, men var lite samlet i sine politiske prinsipper. De klarte likevel å forme demonstrasjoner og opptakter til revolusjonære angrep på styresettet og ble derfor etterhvert en fryktet politisk gruppe som ble ansett som konspiratører.

I Dom Pedro I sin regjeringstid, opererte en mineralog ved navn José Bonifácio de Andrada e Silva som en av hans rådgivere. José Bonifácio stilte seg mellom disse to grupperingene, og hadde en konservativ sosial- og kulturpolitikk, og en liberal økonomisk politikk – noe som ofte førte ham opp i vanskeligheter siden hans støtte derfor begrenset seg både i den ene og den andre leiren. Bonifácio hadde selv studert i Brasil blant radikale intellektuelle og hadde lest flere større filosofer som han lente seg til, blant annet Montesquieu, Voltaire, Rousseau og Hobbes. Han var en antimetafysiker og hevdet at den franske revolusjons store mistak var å la revolusjonen forpurres av uoppnåelige idealer. Derfor endte han opp som en motstander av massene og revolusjonære grupper, og slo hardt ned på demonstranter og politiske motstandere i den radikale enden av datidens politiske skala. Like fullt ble han etterhvert tvunget, i det minste i følge Emilia Viotti da Costa, til å opponere mot det portugisiske hoffet, og avkrevde Brasils uavhengighet. Bonifácio er i dag ansett som en av Brasils store frigjøringshelter, og hylles av nasjonalister for sitt arbeid, til tross for, igjen i følge da Costa, at hans politikk til tider var svært paradoksal – noe som tvang han til en del slutninger som syntes lite i takt med hans egne brev og nedtegnelser. Bonifácio ble for øvrig landsforvist og tilgitt før han mot slutten av sitt liv måtte stå til rette for beskyldninger om konspirasjon mot staten.

Slavetrafikk til Brasil ble forbudt i 1850, men i praksis utgjorde ikke dette noen særskilt forskjell. I 1885 ble det ved lov avkrevd at alle slaver over 65 år skulle frigjøres fra slaveriet. Ingen hadde imidlertid tenkt på at den gjennomsnittlige levealder for slaver var på 45 år. Brasil skulle 80 år etter England følge etter med forbudet mot slaveri, og i 1888 ble slaveriet offisielt forbudt. Dette gjorde heller ingen stor forskjell. Arbeidsforholdene på sukkerplantasjene endret seg ikke nevneverdig, og de 800 000 frigjorte slavene møtte ingen infrastruktur som kunne huse, lege og nære de. Dette ble utgangspunktet for en rekke slumområder rundt Brasils byer, og mange av de fattige i favelaene (slumområde) er i dag etterkommere av disse “frigjorte slavene”.

 

Statskupp 1

I 1889 ble Brasil gjort til republikk ved statskupp anført av general Deodoro da Fonseca, støttet av landets rikeste kaffebønder. Kaffebønnen ble introdusert til Brasil på 1700-tallet, og trivdes godt i det brasilianske klimaet. Da statskuppet ble et faktum, sto kaffeeksporten for over 60% av Brasils eksport. Sukkerindustrien hadde hatt dårlige tider siden 1820 da sukkerplantasjer ble etablert på de Vestindiske øyer hvor mekaniserte sukkermøller konkurrerte ut den tradisjonelle driften i Brasil. Statskuppet etablerte Brasil som et konstitusjonelt demokrati, men til tross for dette, så var det kun lese- og skrivekyndige menn som fikk lov til å stemme ved valg. Dette utgjorde rundt 2 % av befolkningen, og juks og korrupsjon førte til at en marginal del av folket, som hovedsaklig besto av kaffebønder og deres familiemedlemmer, styrte landet i en periode frem til 1930 med støtte fra det militære. Brasil var i denne perioden i realiteten et oligarki hvor kaffebønder styrte landets politiske beslutninger.

På slutten av 1800-tallet fikk en svært viktig oppfinnelse stor betydning for en vending i både velstand og maktkonstellasjoner senere i historien. Henry Fords automobil og oppfinnelsen av gummislangen førte til stor etterspørsel av gummi, noe som kunne utvinnes fra brasilianske gummitrær. I 1912 sto gummieksporten for 40 % av brasilianske eksportverdier. Smugling av gummitrefrø til britiske kolonier i sørøst-Asia i 1876 førte til økende konkurranse på 1900-tallet. Fallet i etterspørsel eskalerte under første verdenskrig, og prisen sank betraktelig etter 1910.

 

Statskupp 2

Misnøyen med maktkonsentrasjonen, økonomisk resesjon, men kanskje viktigst: Getúlio Dornelles Vargas tap i presidentvalget i 1930 førte til et nytt statskupp. Vargas ledet en militærjunta som tok over makten da depresjonen ble et faktum. Tredveårenes økonomiske krise traff Brasil hardere enn USA, og ledet Brasil over i en periode som diktatorisk republikk med Vargas som overhode fra 1937. Dette skyldtes at eksporten ble rammet av andre lands synkende behov for landets varer, og på grunn av at gullreservene var tomme og førte til lav vekslingskurs. Styresettet var inspirert av fascistiske statsmakter, og førte med seg forbud mot opposisjonspartier, fengsling av motstandere, og kunst- og pressesensur. Like fullt var Vargas en populistisk leder som blant annet innførte minstelønn i 1938, og bedret arbeiderlovgivningen årlig på arbeidernes dag, den 1. mai. Vargas kontrollerte Brasil gjennom to kuppforsøk: et av kommunistene i 1935, og et av fascistene i 1938. Han støttet nazistene under den andre verdenskrig, men endret posisjon i 1942 da Brasil ble tilbudt 20 millioner dollar av USA mot å støtte de allierte i krigen. Dette førte til at Vargas ble stående på usikker grunn – han støttet demokratisk utvikling i Europa, men styrte i en fascistlignende stat hjemme. Han ble presset til å gå av etter krigen, men returnerte i 1951 og ble valgt til president. En av hans argeste kritikere ytret høylydte angrep mot ham i pressen, og hans sikkerhetssjef beordret kritikerens likvidasjon i 1954. Kritikeren overlevde, men en general i luftforsvaret mistet livet i operasjonen og sendte Vargas inn i en skandale som endte i hans selvmord samme år. Han noterte i sin siste hilsen “jeg forlater dette liv for å entre historien”.

 

Statskupp 3

I 1964 foretok militæret et nytt kupp. Kuppet anses som støttet av Lyndon B. Johnson, John F. Kennedys visepresident og etterfølger i det hvite hus, og en anti-kommunistisk president som i ettertid minnes for USAs mislykkede operasjoner i Vietnam, og i noe mindre grad for ordren om avlytting av Martin Luther King Jr. Det brasilianske militærstyret var ikke like brutalt som det i Chile og Argentina, men begrenset ytringsfriheten til nærmest ikke-eksisterende i nærmere 20 år. Politiske partier ble beordret oppløst. I 1968 opprettet de en lov som tilsa at små forseelser skulle straffes hardt, noe som førte til Passeata dos cem mil (de hundre tusen menneskers marsj) i Rio de Janeiro, en demonstrasjon mot diktaturet. Den latinamerikanske teologiske frigjøringsbevegelsen ble også opprettet på bakgrunn av dette. Likevel var den økonomiske veksten markant i tidsrommet, og militærstyret lånte tungt fra internasjonale banker. Dette førte til store industriprosjekter som satte mange i arbeid.

Den økonomiske fremgangen var på tilbakegang mot inngangen av 1980-tallet, og regimemotstanden spredte seg fra den utdannede middelklassen til arbeiderklassen. I São Paulos bilindustri ble det utført en rekke streiker, og fra dette utviklet det seg en militant arbeiderbevegelse som sprang ut i Partido dos Trabalhadores (Arbeiderpartiet). I spissen sto Luíz Inácio ‘Lula’ da Silva, og i 1980 kom partiets første manifest som fastslo ‘nødvendigheten av å bygge et egalitært samfunn hvor det ikke er noen undertrykket og ingen undertrykkere’. Mellom 1979 og 1985 startet åpningen av det brasilianske samfunnet så smått. Dette endte i kravet om direkte presidentvalg, og det første ble holdt i 1985. Imidlertid var det kun medlemmer av nasjonalkongressen som fikk stemme, og Partido dos Trabalhadores boikottet valget.

 

Gjeld og demokrati

De første presidentvalgene etter militærdiktaturet ble vunnet av politikere som tidligere hadde gitt diktaturet sin støtte. Disse arvet en svimlende utenlandsgjeld. I 1990 hadde Brasil en gjeld på 115 milliarder dollar, og i 1989 fikk alle innbyggere mulighet til å avgi stemme i demokratiske valg (kvinner fikk for øvrig stemmerett i 1932). Utover 1990-tallet hadde Brasil en voldsom inflasjon. Sent i 1993 var denne på 5000%, og var i gjennomsnitt på 2000% i perioden 1987 til 1997. Hyperinflasjonen førte til at husleien doblet seg hver tiende uke, kredittkortutstedere tok 25% rente per måned og at prisen på klær og mat økte med 40% hver måned. Visepresident Itamar Franco introduserte i 1994 den nye pengeenheten Real som skulle fikseres mot US dollar. Dette reduserte inflasjonen til under 10%, og utløste en økonomisk oppgangstid i brasiliansk økonomi. Selv om løsningen reddet Brasil fra hyperinflasjonsproblemet, ble sosiale problemer ofte neglisjert og gjorde lite med situasjonen for de som hadde det vanskeligst.

I 2002 gikk Lula da Silva til valg med et nedtonet sosialistisk preg, ikledd dress til fordel for jeans, med sosiale problemer på agendaen og med et løfte om å betale utenlandsgjelden. Lula vant valget og ble leder av den første venstreregjeringen i Brasils historie, til tross for en lengre historie med undertrykking, klasseskiller og udemokratisk statsstyre. I 2005 klarte Brasil å betale hele sin gjeld til Det Internasjonale Pengefondet (IMF) før tiden, og hans sosiale program Bolsa Família (familiens veske) sørget for støtte til mer enn 11 millioner familier – omtrent en femtedel av befolkningen. Lula ble gjenvalgt i 2006, og skal i følge myndighetene ha sørget for økning i minstelønn på 25%, etablering av 14 millioner arbeidsplasser – 11 millioner av de i den formelle økonomien – og en nedgang i antall som lever i ekstrem fattigdom fra 20% til 11%. Det er også anslått at 19 millioner brasilianere har entret middelklassen i de to periodene han satt som president. I 2010 ble den økonomiske fremgangen tydelig da Brasil inntok rollen som internasjonal kreditor, og for øvrig klarte seg bedre enn mange andre land i etterkant av finanskrisen i 2007.

Partido do Trabalhadores vant også valget i 2010 med økonomen Dilma Vana Rousseff som leder. Hun er Brasils første kvinnelige president og representerer en moderat retning i Brasils arbeiderparti, som rommer alt fra sentrumsnære fraksjoner til marxistiske idealister. Hennes utfordring blir å forsøke å vedvare den økonomiske fremgangen samtidig med den sosialpolitiske linjen i et land med store inntektsforskjeller og økte forskjeller mellom rik og fattig. Nå som Brasil også synes å stagnere, og et økt forbruk vil møte tider hvor kjøpekraften synker, vil Rousseff møte store utfordringer i de allerede store skoene som hun har arvet fra Lula da Silva.

Kilder:

da Costa, Emilia Viotti – The Brazilian Empire, Myths & Histories

Lonely Planet’s Guide to Brazil (2010)

Wikipedia