Bacheloroppgave 2011

 

graffitiutsnitt

Dette er mitt bacheloressay fra høsten 2011. Begrensningene for essayet var at det skulle holdes innenfor 10 sider med halvannen linjeavstand. Teksten ble noe lenger, men nødvendig for problemstillingen. Utfordringen burde derfor ha vært å tilpasse problemstillingen, men det gjør ikke temaet mindre interessant. Sta som jeg er ble oppgaven en oppgave jeg ville skrive. I etterkant er det en oppgave jeg ville ha skrevet om. Det gikk likevel tålelig bra. Essayet handler om nulltoleranselinjen til Oslo Byråd mot graffiti, og innledes og avsluttes med Jan Erik Volds finurlige dikt A / D / E / P / S fra 1969-samlingen kykelipi:

Foran øyet. Bak øyet. Fra metafor til metonym.

A / D / E / P / S

espad

desap

pades

sepad

pesda

epsad

dapse

spade

 (Jan Erik Vold [1969] 2007:164)

Den 3. august i år 2000 vedtok Oslo Byråd å innføre nulltoleranse mot tagging basert på erfaringer gjort av New York-politiets kampanje mot samme uttrykksform på 1990-tallet (Høigård 2009). Først elleve år senere myknet terminologien opp noe i forhold til de tidligere til tider svært harde ordelag overfor graffitiartistene. Dette essayet vil være en analyse av ordbruken i Oslo Byråds handlingsplaner fra 2000 til 2011. Innstillingen til nulltoleransen ble gjenopptatt i 2005, og ordlyden er i kontinuitet fra fem år tidligere. Det skjer imidlertid en endring i 2011 hvilket jeg vil forsøke å belyse årsaker til. Jeg ønsker med analysen å gå inn på et diskursivt dilemma i den offentlige debatt, og jeg vil videre bruke lingvistisk terminologi for å understreke at dette er en diskurs. Med diskurs mener jeg et formalisert rammeverk som er til-grunn-for-liggende for enhver diskusjon (Foucault 2010). Dette rammeverket kan for eksempel være basert på utvikling, tradisjon, autoritet eller moral. Det fremgår således av en slik diskursdefinisjon at det finnes et maktaspekt. Og hvor det finnes makt må det også finnes en opposisjon, og derfor også et forsøk på å kontrollere denne. Det betyr imidlertid ikke at opponenten til denne makten er løsrevet fra de formaliserte rammer, men, som jeg vil vise i dette tilfellet, kan ta innovative midler i bruk og benytte institusjonaliserte muligheter for å løfte seg selv frem. Dette resulterer imidlertid i en viss anerkjennelse av diskursens overmakt siden institusjonen følger av dets premisser. Kunstens innvirkning på retorikken i diskursen vil derfor også fremheves som en del av denne prosessen. Poenget med å anse graffitiuttrykket som en metafor på kulturen bakenfor, skyldes de data som ligger for hånden ved at det eneste som er tilgjengelig fra politisk hold er innstillinger til vedtak i Byrådet der hvor graffitiuttrykket og graffitikulturen behandles synonymt i forhold til kriminalisering. Ved å behandle graffitikulturen som et språklig element jevnstilles derfor data fra graffitikulturen og Byrådets retorikk på lik linje.

 

En subkulturs mentalitet

Oslo Byråd velger “å benytte begrepet tagging om all ulovlig maling/tegning i det offentlige rom” (Agerbak-Jensen 2000:1), og graffiti og tagging “er tekst eller bilder som uten tillatelse blir malt eller skrevet på offentlig synlig sted.” (Agerbak-Jensen 2000). Begrepet graffiti vil videre bli brukt om alle slike uttrykksformer om de så er lovlige eller ulovlige, fordi det for utøverne i bunn og grunn ikke er noe klassifikatorisk skille mellom hvorvidt man kaller det for det ene eller for det andre når det kommer til moralaspektet i uttrykksformen. Det skal legges til at de selv omtaler uttrykkene som både adskilte og enhetlige i form av teknikk og uttrykk. Som adskilte består graffitiformene av tags (Høigård 2007:48) og piecer (ibid:53). Disse er igjen delt i tags og throw-ups under tags-fanen, og sølvpiecer, piecer og burnere (ibid:48) under piecer-fanen. Klassifikasjonene ser absolutt ut til å ha sin funksjon; de representerer blant annet ulike teknikker, vanskelighetsgrad og nivå i utviklingskurve. Dette siste kan sies å være kontingent, ikke en nødvendighet, men de fleste som bedriver graffiti starter med tags før de lager piecer. Det er som å lære å krabbe før man kan gå. Krabbingen kan sees på for seg selv, men når man går så må man ha krabbet på et tidspunkt, og krabbingen blir således uløselig fra gangen.

Det er viktig for utøverne å skape sin egen identitet, og dette starter med tag’en. Tag’en kan anses som en form for kalligrafi (ibid:40), en signatur hvor graffitiartistens ”pseudonym” estetiseres i stilistiske preg. Stilistisk kontinuitet er et krav som også vitner om god teknikk. Derfor bør artisten velge et navn som har bokstaver som kan forme kurver med god overgang. Sean forklarer:

“Det er visse bokstaver som er veldig vanskelige å lage, f. eks. [sic!] D, det er den verste bokstaven jeg veit om. S og E og A og N, det kan du få gjøre masse med. Men jeg angrer litt i dag. Grunnen er den at det er lett å få S og E i samme stil, (…) men A og N, de er stive og kantete, så det blir en annen stil, så det blir to forskjellige stiler.” (ibid:40,41)

Når identiteten fremheves i så stor grad som den gjør, så underbygger dette også et krav om originalitet. Å bite (uttales baite) betyr å lage graffiti i samme stil som en annen (ibid:44), og det kan sanksjoneres gjennom statusregler og en intern kodeks. Det finnes noen imperative forbud; ikke plagier(!) (ibid:44), ikke tag over andres tags(!) (ibid:69), ikke tyst(!) (ibid:37), ikke tilstå(!) (ibid:259) – for å nevne noen. Det eneste påbudet synes å være skap deg selv. Så finnes det også noen statuskoder som kan gi anerkjennelse; Bombing handler om å lage mange tags, jo flere man har laget, jo høyere status får man (ibid:52,53). Hvis man skulle bli tatt, ikke tyster, og fortsetter å lage graffiti etter å ha bli innbrakt, så er dette også økende for artistens status (ibid:37).

Dette leder meg over til drivkraften. Det finnes flere mulige vinklinger; å maksimere sin status, å lage finest mulige piecer (den typiske ikke-instrumentelle l’art pour l’art) eller spenningen i at det er ulovlig. I mange tilfeller vil det nok være en blanding av disse. Det finnes ingen klar mal for noe av det ovenstående. Artisten Tens uttaler: “Graffiti er ikke en gruppe som arbeider unisont. Hver maler er unik og må ta ansvaret for seg sjøl. Og det finnes alltid unntak og folk som gjør kjipe ting.” (ibid:74). Og avvikene blir sanksjonert ved disrespekt (ibid).

 

Prosess og kategoriproblematikk

Den skissen jeg har gitt ovenfor er et utgangspunkt for den videre diskusjonen. Det skinner i gjennom et autonomt etos som likevel har mange normative aspekter. Mary Douglas skriver at systemer ofte er, om ikke alltid, i strid med seg selv (Douglas 1997:143), og det kan virke som om dette ikke heller her er noe unntak. Nå skal det sies at identitetsprosjekter og grupper stort sett blir preget av en dobbelthet. Selv om man skal skape seg selv og være autonom, så må det finnes et sett regler for at autonomien skal kunne bevares i selvhevd, slik man for eksempel kan se gjennom studier av pønkere på 80-tallet (Krogstad 1989). I Krogstads tilfelle rekontekstualiseres maktsentra, og autonomien frafaller. Hadde det samme vært gjeldende for graffitiutøverne, så kunne paradoksene internt ha vært et fokalt punkt. Men fordi de i større grad er heterogene siden de ikke opptrer innenfor den samme form for romlige rammer som hos Krogstad, så vil det være mer matnyttig å fokusere på det prosessuelle fremfor det kontradiktoriske fordi man da slipper forenklingen av komplekse relasjoner. Forenkling skjer i stor grad gjennomgående i Oslo Byråds handlingsplaner fra 2005, fem år etter innføringen av nulltoleranse. Når jeg sier forenkling, så handler dette om klassifisering (metafor) og reklassifisering (metonym), noe jeg vil komme tilbake til. Først må det ovenstående bildet videreutvikles.

Høigård skriver at mange av graffitiutøverne ofte er unge menn fra Oslo øst (Høigård 2007:240), hvilket underbygges av Oslo Byråds saksdokumenter som viser at “omfanget av tagging har variert” (Agerbak-Jensen 2000:2), og at “tagging skjer over hele byen, dog med områdevise oppblomstringer” (ibid). Uten at dokumentene viser noe mer om den sosiale bakgrunnen til utøverne av graffitien, så kan det se ut til at det eksisterer noen bakenforliggende psykososiale årsaker (hvilket imidlertid vil bli spekulativt å uttale seg om, men dog noe å ha i baktankene for den implisitte politikken som Byrådet fører). Uansett er det et tankekors at dette ikke diskuteres i det hele tatt i rapporten, og at graffiti utelukkende omtales som tagging og hærverk. I stedet for å starte med en ren kategorisering av graffiti basert på graffitiens egne premisser, så eksisterer det et primært premiss for saksfremstillingen i byrådets strategi at graffiti er hærverk.

Alle aspekter ved graffiti jeg har gitt tidligere er kokt ned til noe som blir forhåndsdømt som kriminelt. Hvorfor skjer dette? Først og fremst er det nødvendig å se på ordlyden som blir gitt hvor uttrykk som offentlig synlig sted og offentlig rom opptrer som synonymer. Motsetningen, det private, blir i så måte hva som er usynlig for alle i det de beveger seg utenfor veggene i et bygg, hvilket ikke blir helt korrekt fordi bygg også har vinduer. Det private blir også delvis del av offentligheten, men kun ved fasaden ut mot gater (eksemplifisert ved Ruskens tjeneste for rengjøring av fasader ut mot gateplan, men ikke i bakgården[1]). Bare her ser vi at det finnes problemer med klare avgrensninger mellom det private og det offentlige. Det andre problemet er offentlighetens eierskap. Høigård skriver: “på den ene siden er det offentlige rommet en allmenning, et bruksfellesskap for byens innbyggere. På den annen side utøves herredømme over byen gjennom private eiendomsforhold og pengenes makt (…)” (2009).

I byrådets dokumenter finnes det også en sammenblanding av de sistnevnte aspekter. Ved fjerning av graffiti blir offentlige midler benyttet på noe som de ikke er tiltenkt til, og at det er hærverk som “påføres annens eiendom” (Agerbak-Jensen 2005:4). Videre blir det nevnt at graffiti “bidrar til å redusere strøks verdi som nærmiljøer” (ibid:8) under et punkt som omhandler “større næringsvirksomheter” (ibid). Et annet problem for Byrådet er at de dokumenterte utgiftene synes å være vanskelige å fastsette da noen etater har tagging som egen utgiftspost, mens andre slår det sammen inn under generelt hærverk. Kriminaliseringen ser tilsynelatende ut til å komme av utgiftsposteringer hvor en part blir økonomisk skadelidende. Dette er dog halvparten av historien som vi vil se senere.

 

Terminologiens makt

Jeg vil hevde at graffitiuttrykket kan anses som en metafor gjennom hva som er beskrevet over. Graffitiuttrykket er visualiseringen av denne metaforen, og som med de fleste språklige uttrykk, så er det tilhørerens oppgave å fortolke uttrykket. Graffitiuttrykket kan i så måte være både en dysfemisme og eufemisme ut i fra hva man vektlegger. Hvis det er så at det ligger sosiale omstendigheter til grunn for uttrykket, for eksempel i en feilslått sosialpolitikk, så vil graffitiens mangefargede avtoning være oppløftende i forhold til hvordan tilværelsen fortoner seg – en eufemisering av en livssituasjon. I motsatt fall kan uttrykket opptre som en dysfemisme som et slags uttrykk for samfunnets nedbryting, og som et resultat for frykt (slik det vil vises nedenfor) (Wilson & Kelling [1982]).

Graffiti kan uansett anses som en kreativitetsventil hvor sinnet får utspille seg fritt på egne premisser. I dette er det faktisk snakk om en dobbel kreativitet. Uttrykket som vi ser står synlig foran oss i det offentlige rommet, og impliserer både kreativ kraft og teknikk med virkemidler. Men også bruken av storbyen som sitt eget lerret er å utnytte de midler man har til rådighet på best mulig måte, men ikke helt uten respekt for de andre borgerne i byen. De interne normer som ligger i ikke å lage graffiti på for eksempel kirker, biler eller annen privateiendom (Høigård 2007:73) er med på å understreke en slik antagelse. Det er imidlertid lett å se uttrykket som noe negativt, som forfall og deretter som forbundet med utrygghet og kaos hvis man ikke har forstått graffitien på dens egne premisser.

Wilson og Kelling ([1982]) jevnstiller knuste ruter og graffiti som indikasjoner på degenerering av nabolag i Newark, og som påvirker innbyggerne med frykt. De argumenterer for at frykten er et resultat av at denne typen virksomhet kan pågå der innbyggerne bor, noe som de oppfatter som ulovlig. Wilson og Kelling tar imidlertid ikke opp hvorfor innbyggerne i Newark er av den oppfatning av at graffiti skal henspille på noe ulovlig apriorisk. Denne formen for analogisering av aktiviteter synes for det første å skje på samme måte som jeg tidligere har nevnt hvor det kriminelle aspektet forutsettes. For det andre blir prosessene bak, nærmest svært hendig, utelatt og ignorert. Det er forskjell på å kaste en sten mot en glassrute og å tegne en sketsj hjemme, trene seg opp i sprayteknikk, finne et egnet sted og lage fargekombinasjoner på en vegg. Når man forutsetter at graffiti er en destruktiv handling som symboliserer kriminalitet, så må dette nødvendigvis skyldes at forestillinger om graffitien allerede er til stede.

Analogiseringen har effekt av å være en metonymisering av en kategori i kraft av at kategorien allerede er avklart som ulovlig. Metonymet er slik at ulike kategorier analogt settes sammen, ofte i forhold til bruksverdien av kategoriene, for eksempel slik ‘gaffel’ og ‘kniv’ hører til ‘bestikk’ (Heradstveit & Bjørgo 2006:75). Begrepsbruken i saksdokumentene som ble behandlet i Oslo Byråd i 2000 slår all graffiti under kriminalitet, for all enkelhets skyld skjærer alt over med en kam. Graffitien blir så en del av en statistikk som også omfatter vold, narkotika og prostitusjon. Dette vil da gi et utslag i kriminalstatistikken, og problemet blir for første gang virkelig frembrakt som et problem.

Fryktens grep over befolkningen i møte med graffiti synes å farge ordvalget i rapportene. Høigård mener også at Wilson og Kellings artikkel har hatt for mye å bety for Byrådets anti-graffiti-kampanjer (Høigård 2009). De analoge slutningene tar interessante vendinger. For eksempel blir holdningskampanjer omtalt som forsøk på å “ta ondet ved roten” (Agerbak-Jensen 2005:6). Nedgang i anmeldelser for graffiti omtales i hygieniske ordelag: “Nå er alt rent (…)”, “Det er ikke tilnærmet samme tilgrising som før nulltoleransen,” (Frisch & Løken 2005:1). Sitatene er fra politioverbetjent Stein Erik Olsen. Måten å snakke om graffitiutøverne tar senere en voldsommere vending. Når terminologien tar en hygienisk form, så skaper man raskt dysfemiske vendinger; en remetaforisering av et metonym. Hygiene er nært knyttet opp mot patologi, og det patologiske kan fort ende i en særskilt stigmatiserende retning for spesifikke grupper. I et eget punkt om kommunikasjon med graffitimiljøet så beskriver politiet miljøene tilknyttet Hausmania som “så kriminelt infisert at de ikke ønsker å gå [i gå] [sic!] dialog, rett og slett fordi man ikke går i dialog med kriminelle” (ibid:3). Kjernen til problemet ligger imidlertid ikke i misoppfatningen av graffitimiljøet, men i at miljøet “ikke ønsker å innordne seg og operere innenfor lovlige grenser” (ibid). Dette er nedfelt uten noen form for forsøk på å forstå graffiti eller å se på underliggende faktorer, og ved å behandle subkulturen som en sykdom i det offentlige, og å legge en forutsetning om at miljøet er kriminelt. At politiet så gjør et nummer ut av at graffitien er en inngangsport inn i kriminelle miljøer synes ikke å oppfattes som noen form for tautologi i dokumentene. Det er også på sin plass å kritisere denne dehumaniseringen i tydelige ordelag.

 

Metonymets politiske karakter

Robert Paine mener at metonymet alltid stedfester makt og at metaforen kan undergrave makten (Heradstveit & Bjørgo 2006:109, Paine [1985]). Hvis så er tilfelle er metaforen et opposisjonelt virkemiddel i enhver situasjon hvor det råder en diskurs. Og når så diskursen fastsetter de formale rammer som en eventuell debatt foretas innenfor, så vil metaforen måtte uskadeliggjøres og ufarliggjøres. Det er dette som tilsynelatende skjer her. Kriminaliseringen av graffitiuttrykket handler ikke nødvendigvis primært om å skape orden generelt, slik det fremgår av Oslo Byråds saksdokumenter. Denne ordenen ser ut til å være basert på forutbestemte antagelser og forutsetninger, verdier og holdninger som hver menigmann skal ha: “For å sikre en bred felles front, der ikke bare det offentlige, men samfunnet som helhet klart avviser alle former for tagging” (Agerbak-Jensen 2000:1). I handlingsplanen står det: “Befolkningen skal påvirkes til å ta medansvar” (ibid:5). Det er ingen tydelige tegn på at det legges normative føringer, tvert i mot, retorikken er entydig og paternalistisk: graffiti er hærverk (!), og det skal alle andre også være av en oppfatning av. Handlingsplanen omfatter instrukser for kommunale institusjoner og hvordan disse skal håndheve forbud, holdningsskapende arbeid, og hva slags følger det kan få hvis man går i mot punktene i handlingsplanen. I verste tilfelle kan kommunal virksomhet miste støtte eller stenges hvis opplæring av graffititeknikk foretas innenfor virksomheten (ibid:5).

Diskursen fremtrer tydelig, og dens dominerende makt er klart fremtredende gjennom lovforskrifter som viser til at “Byrådet er den øverste ledelse for den samlede kommunale administrasjon (…)” (ibid:9). I dette ser det da også ut til at de har all makt over det offentlige rom, den gjeldende diskurs og den rådende mentalitet, altså at dette handler om en mental struktur som skal være rådende på alle plan. Begrepet “mental struktur” er hentet fra Bourdieu som mener at Staten har institusjoner som kan videreføre forestillinger som aktørene blant de folkevalgte definerer (1994:60). Selv om det kan være en signifikant distinksjon mellom Stat og Byråd i form av muligheter og virkeområder, så er det utvilsomt snakk om en maktrelasjon i dette tilfellet som gjør seg gjeldende i form av både mental struktur og institusjonelle virkemidler.

 

Medienes rolle

Folk flest leser ikke dokumenter fra kommune og stat, så andre kommunikasjonskanaler må benyttes for å fremme budskapet. Gjennom holdningskampanjer og media blir et begrepsapparat bevisst tatt i bruk for å fremme forestillinger. I flere avisoppslag kan man finne igjen begrepet nulltoleranse. Ordet er i seg selv en ren denotasjon; det finnes ingen unntak i nulltoleranse – det er klar tale. Toleranse kan imidlertid tolkes ulikt fordi det finnes nivåer som vi kan nå før vår toleranse tar slutt. I nulltoleransen er toleransen tatt slutt forut for enhver handling. Signalet som sendes er derfor tungt ladet med et verdisett og formalisert deontologi; å akseptere én tagg er det samme som å akseptere all tagging. Det er ikke overraskende at denne formen for polarisering oppstår gjennom metonymiseringen. Når en kategori rekategoriseres endres kategoriens verdiinnhold. I Evans-Pritchards beskrivelse av Azande-folkets kategorisering av tvillingfødsler (2002), ser man hvordan tvillingene mister sin normale status som mennesker, og trer inn i en sfære med redusert menneskelighet og identitet. Den nye statusen gir tvillingene andre verdier, slik at det i grunn ikke tapes noe kvantitativt meningsinnhold. Den endrer kun deres oppfatning og holdninger til tvillingbarn.

I metonymiseringen av graffitiutøverne og graffitiuttrykket taper utøverne sin status som utøvere av en teknikk som de har brukt lang tid på å perfeksjonere. Deres timelange forberedelser underkjennes, etiske normer og verdier ignoreres, psykososial bakgrunn avfeies fra politisk ansvar og sågar, i politiets drøyeste eksempel, blir de omtalt som en samfunnsmessig sykdom. Kort sagt er det noe dehumaniserende over retorikken med en gang de blir omtalt som kriminelle. Det er tydelig at sakspapirene er skrevet uten noen form for ekspertise utenfra (sett bort i fra Politiet) eller med utøverne til stede og i minnet. At denne retorikken så får utløp gjennom typer i papirtabloidene blir derfor utvilsomt et viktig ledd i å skape, og å opprettholde for så vidt, en klart avgrenset maktbalanse. Roland Barthes har i Mytologier (1999) analysert ulike mediebilder i Frankrike på 60-tallet for å påvise hvordan borgerskapet viderefører myteforestillingene, og opprettholder klassesystem og klassebevissthet. Jeg ønsker ikke å gå så langt i analysen for å se på den politiske balansen selv om den politiske fordelingen i Oslo Byråd har vært konservativ over en årrekke. Byrådsmedlemmenes bostedsområder i forhold til bred kontakt med Oslos samfunnslag hadde for så vidt også vært et interessant aspekt å gå inn på. Når så det tilsvarende nå skjer i Bergen hvor partibalansen er noenlunde den samme, så er dette nok et tankekors (Hjertholm 2011)[2].

 

Metonymiseringens andre arena

Til nå har vi sett på retorikken som ligger bak omformingen av graffitiuttrykket til noe entydig og kriminelt. Holdningen til dette punktet bygget seg opp i diskusjonen på nittitallet hvor “meget aggressive offentlige kampanjer mot graffiti, der graffiti ble koplet til vold og til andre farer” (Høigård 2009) ble ført ut mot Oslos befolkning. Graffiti var ulovlig da også, men linjen om nulltoleranse ble stilt sterkere ved vedtak i Oslo Byråd i 2000. I tiden etter har holdningene myknet opp noe terminologisk, selv om det er foreslått å oppheve et bystyrevedtak som gir bydelene rett til selv å avgjøre om lovlige graffitivegger skal opprettes (Røsland & Kallmyr 2011:15). Reevalueringen fem år senere avslører en videreføring av den strenge linjen, men en ny handlingsplan for 2011 til 2018 viser at “man er positiv til “graffitikunst”” (Oslo kommune Byrådet 2011), men at det “bør være mulig å formidle at tagging er hærverk og ulovlig” (ibid). Terminologien synes å ha endret seg med kategoriene; et nytt begrep har sneket seg inn – “graffitikunst” (som for øvrig er oppført i gåseøyne). Fenomenet går også under navnet street-art.

Årsaken til endringen i terminologi kan synes å være at graffitimiljøet har innovert seg de siste ti årene. Det vil si, miljøet har i større grad blitt mer splittet samtidig som en “ny” graffitiform eksogent har fått plass under graffitiparaplyen. Hvem som satte i gang bruken av sjablonger er det nok ingen som har et direkte svar på (Roger Kristiansen og Dag Pedersen dokumenterer oppblomstring av fenomenet i Norge i 1983 i forbindelse med Lambretta-gruppen fra Kunst-og håndverkskolen (Kristiansen og Pedersen 1984)), men at Banksy har satt teknikken på agendaen er utvilsomt. Graffitikunsten har en stor fordel mot vanlig graffiti. Med sjablongene ligger tiden i forberedelsene uten risiko for å bli tatt. Kompliserte verker kan bli satt sammen i forkant og dupliseres gjentatte ganger på forholdsvis kort tid med bra resultat. Ofte er motivet politisk ladet som skarp samfunnskritikk, og tenderer til å være belærende for en befolkning som synes å bli gjort narr av for å tenke dogmatisk. Banksys bilde av Judy Garlands karakter Dorothy i ‘Wizard of Oz’ som blir ransaket av antiterrorpoliti er et godt eksempel[3]. Graffitikunsten henter mye inspirasjon fra blant annet Andy Warhol og annen populærkultur. Uttrykket blir omdannet gjennom andres uttrykk. Det er da heller kanskje ikke så rart at dette kan ha bidratt til å splitte graffitiartistene i forhold til individskapingen. Bombing blir for så vidt gjort lettere på denne måten slik at street-art-utøvere ender med å bevege seg hårfint mellom graffitikulturens normer.

Billedkunstneren Anders Eiebakke, som selv drev med graffiti på åttitallet, synes det er ironisk at graffitikunsten har fått så stor oppmerksomhet når den er enklere å lage enn vanlig graffiti (Aldridge 2010)[4]. Mest sannsynlig skyldes det at graffitikunsten i større grad har et eksternalisert kommunikativt uttrykk enn graffitien som i stor grad handler om internidentifikasjon og -kommunikasjon. Og dette sammenfaller for så vidt også godt med hvorfor Oslo Byråd har hatt så store problemer med i det hele tatt å forstå graffitimetaforen.

 

Museumsmodaliteten

Virkemidlene i metonymiseringen av graffitikulturen kan synes å ha trekk til koloniseringen av India. Siden britene oppfattet at India hadde utydelige avgrensninger rundt blant annet historie og kulturuttrykk, ble de nødt til å skaffe seg oversikt over kunnskapen, for å skape strukturelle forhold som de effektivt kunne benytte til sine handelsøkonomiske formål (Cohn 1996). Deler av skapelsen av Indias kulturhistorie skjedde gjennom seleksjon av hva slags gjenstander som skulle utstilles i muséer, og som primært skulle bidra til engelskmennenes historie, og sekundært til indernes selvforståelse; “The power to define the nature of the past and establish priorities in the creation of a monumental record of a civilization, and to propound canons of taste, are among the most significant instrumentalities of rulership” (ibid:10).

Etter oppmerksomheten i kunstverdenen, har Banksy selv holdt utstillinger med sine egne verker uten å avsløre hvem som befinner seg bak pseudonymet[5]. Det kan synes ironisk at en tidligere graffitiutøver ville gå til dette steget. Baudrillard (2010) skriver i essayet ‘The Beaubourg Effect’ at modernistisk kunst mister sin kritiske form i det den havner innenfor muséets rammer. Det samme kan gjelde graffitikunsten. Dens uttrykk på gaten er en inntrenging i mottakerens dagligliv – den kommuniserer uten rammeverk. Ved å tre innenfor kunstsfærens diskurs, så mister den kritikken i at muséet i seg selv overstyrer verkets dynamikk og konformiserer det. Slik metaforen innskrenkes ved metonymiseringen, skjer det samme gjennom entifiseringen bak muséets vegger. Men hva som oppstår innenfor museumsinstitusjonen kan fort eksporteres utenfor veggene, slik at modaliteten også kan ufarliggjøre verker på utsiden gjennom en generell metonymisering på tvers av romlige institusjoner. Tord Larsen hevder at vi “tingliggjør” løse konsepter hele tiden, noe som ofte har en effekt av at vi overbeviser oss om at tingen er mer ekte enn selve objektet, eller faktisk avleder det reelle som realitet. En mor som får barnet sitt kommentert utbryter: “Men bare vent til du får se bildene!” (Larsen 2009:365). Diskursens aksept for graffitikunst kan synes å være en forlengelse av dette. Entifiseringen innenfor muséet skaper noe som er mer realistisk, ikke fordi det er mer realistisk i seg selv, men fenomenet er mer håndgripelig fordi det har fått rammer.

I muséet transformeres imidlertid graffitien om til å bli varer, slik kunstobjekter også i stor grad er, og dette avvæpner graffitikunsten slik Baudrillard skriver om modernistisk kunst. Kunstverkene i muséet har en bytteverdi; sjelden er verkene eid av muséet og i hvert fall ikke kjøpt av dem. Kunstverkene er ikke bare i muséet. Ofte kan man finne verker som er donert av velgjørere, hvilket understreker at det finnes en bytteverdi i kunsten. Graffitien på en kommunal vegg har vanskelig for å bli salgbar vare. Det er ikke umulig, men avkrever anerkjennelse av verket som kunst – altså en metonymisering. Transformasjonen av et uttrykk fra en metafor for en subkulturs identitet, normer og statusregler, til kriminalitet, og videre til vare – for så å resultere i en svekkelse av det kriminelle, er en nesten like mystisk prosess som den Marx beskriver om monetarisering i Kapitalen. Dette paradokset kommer til uttrykk i områder i Bristol, Liverpool og London hvor Banksy-verker, som tidligere var ulovlige, har økt eiendomsverdien i boligstrøkene (N.N. 2008, N.N. 2010)[6][7]. I Torquay ble et Banksy-verk innrammet i pleksiglass vandalisert med malingstynner, og akten anmeldt til politiet (N.N. 2011)[8]. Det paradoksale i kommodifiseringen av disse uttrykkene skal være unødvendig å utdype, men hva som er verdt å legge merke til er at uttrykk som å vandalisere benyttes her av media for noe som er ulovlig blitt utført på annens eiendom. Rekategoriseringen har flere følger både retorisk og ontologisk – den former våre konsepter om hvordan virkeligheten fremtrer.

De som råder over diskursen er også de som bevilger kunstmidler til drift av muséer, og slik blir muséets egen diskurs preget av å følge den som holder den i live. Det økonomiske aspektet bidrar til en metonymisering både i Byrådet og i kunstinstitusjonen, men det løser også opp tidligere metonymer. Prosessen synes å være både positiv og negativ. Først kommer nulltoleransen ved hjelp av rekategorisering. Så kommer reaksjonen fra kunstinstitusjonen. Med kommodifiseringen rekategoriserer økonomiske krefter i kunstdiskursen metonymet, som så igjen påvirker Byrådets innstilling til fenomenet i videre handlingskontekster. En diskurs er så absolutt dynamisk selv om ikke alle stemmer har noen nevneverdig påvirkningskraft. Den kan også synes å gå på tvers av landegrenser. Virkemidlene til nulltoleransekampanjen var innhentet fra New York, og den internasjonale kunsteliten har nok også påvirket norsk diskurs i forhold til den økonomiske kunstverdien i enkelte former for graffiti.

 

Avslutning

Det er sagt at pennen er mektigere enn sverdet. I dette tilfellet kan det se ut til også å ha en slagside. Pennen kan være en foranledning til sverdet, og avvæpning kan skje med både penn og sverd. Sagt i klartekst så handler det om retoriske grep som benyttes gjennom kampanjer i institusjoner, og klare handlinger ved økonomiske sanksjoneringer for å avvæpne aktører som motsetter seg den rådende diskursen. Jeg har forsøkt å poengtere at bildet er svært mye mer fargerikt, og at det gjenstår mange flere aspekter å fylle ut. Det retoriske er bare én del for å fokusere på de prosesser som opptrer innenfor en diskurs. En diskurs har ikke bare et romlig aspekt konstituert av aktører, men også et temporalt som fremtrer ved oppmykningen av handlingsplanen. Denne endringen kan synes å åpne for muligheter for en bredere forståelse for graffitifenomenet. Metonymiseringen i den politiske retorikken kan ha en tendens til å redusere samfunnsdiskursen, og derfor frata aktører sine kvaliteter. Det bør være en fordel for en storbys mangfold at subkulturer også kan få eksistere utenfor institusjonene, og kan slippe tvungne aprioriske stigmatiseringer fra styresmaktene. At det vil være et steg i forståelsen av byens sammensetning er i hvert fall utvilsomt. Jan Erik Volds dikt A/D/E/P/S passer ypperlig til å illustrere og å avslutte dette essayet. En spade vil alltid være en spade som objekt, men vi kan i prinsippet kalle den mange forskjellige ting, også med de samme bokstaver som konstituerer spade. Dette underbygger både oss som kultiverende vesener som kan skape og omskape forestillinger, men også at til tross for alle disse mulighetene må man underlegge seg diskursen; altså det normative. Den rent ontologiske rekategoriseringen har en epistemologisk karakter; vi tenker annerledes om ting når de også behandles som noe annet enn hva de er i ren ontologisk forstand. I Volds dikt er alle de foregående sammensetninger av bokstaver bygget på de samme bokstavene som i det normerte spade. Så selv om alle de foregående eksempler på å skrive spade kan være representert i graffitikulturen som metafor, så vil graffitikulturen for Oslo Byråd ved nulltoleranse alltid være noe kriminelt, og ikke en spade i det hele tatt.

 

Litteraturliste

Agerbak-Jensen, Merete. [2000] 2005. ”Strategi for bekjempelse av tagging”. http://www.sak.oslo.kommune.no/dok/Bys%5C0%5CVEDLEGG%5C2005007750-117855.PDF. Sist lest den 28.11.11 kl. 21.25.

Barthes, Roland. 1999. Mytologier. Oversatt av Einar Eggen. Gyldendal.

Baudrillard, Jean. 2010. “The Beaubourg Effect: Implosion and Deterrence” i Baudrillard, Jean Simulacra and Simulation. Oversatt av Sheila Faria Glaser. The University of Michigan Press. Ann Arbor.

Bourdieu, Pierre. 1996. “I Statens ånd. Det byråkratiske feltets opprinnelse og struktur.” i Bourdieu, Pierre Symbolsk Makt – Artikler i utvalg. Oversatt av Annick Prieur. Pax Forlag A/S. Oslo.

Cohn, Bernard S. 1996. “One – Introduction” i Cohn, Bernard S. Colonialism and its Forms of Knowledge – The British in India. Princeton University Press. Princeton, New Jersey.

Douglas, Mary. 1997. Rent og urent – En analyse av forestillinger omkring urenhet og tabu. Oversatt av Kåre A. Lie. Pax Forlag A/S. Oslo

Evans-Pritchard, E. E. 2002. “The Problem of Symbols” i Lambek, Michel (ed.) A Reader in the Anthropology of Religion. Blackwell Publishers Ltd.

Foucault, Michel. 2010. Diskursens orden – Tiltredelsesforelesning holdt ved Collège de France 2. desember 1970. Oversatt av Espen Scaanning. Spartacus Forlag A/S. Oslo.

Frisch, Jo og Kjellaug Løken. 2005. ”Kostnader og erfaringer vedrørende graffiti/tagging”. http://www.sak.oslo.kommune.no/dok/Bys%5C0%5CVEDLEGG%5C2005007750-117855.PDF. Sist lest den 28.11.11 kl. 21.27.

Heradstveit, Daniel og Tore Bjørgo. 2006. Politisk kommunikasjon – Introduksjon til semiotikk og retorikk. 2. utgave.  TANO A.S. Oslo.

Høigård, Cecilie.

- 2007. Gategallerier. Pax Forlag A/S. Oslo.

- 2009. Det urene rommet. http://www.jus.uio.no/ikrs/om/planer-rapporter/aarsrapporter/2002/hoigard.html. Sist lest 28.11.11. kl 14.15.

Kristiansen, Roger og Dag Pedersen. 1984. GRAFFITI på norske vegger. Erik Sandberg A.S. Oslo.

Krogstad, Anne. 1989. “Hermes møter pønkerne” i Brox, O og M. Gullestad (red.) På norsk grunn. Ad Notam. Oslo.

Larsen, Tord. 2009. “Entifisering: Tingdannelsens former i vår tid.” i Larsen, Tord Den Globale Samtalen – Om dialogens muligheter. Scandinavian Academic Press. Oslo.

Oslo Kommune Byrådet. 2011. ”Tiltaksplan mot tagging 2011-2018”. http://www.sak.oslo.kommune.no/dok/Byr%5C0%5CVEDLEGG%5C2011023219-926258.pdf. Sist lest den 28.11.11 kl. 21.17.

Paine, Robert. [1985]. “The Persuasiveness of Smallwood: Rhetoric of Cuffer and Scoff, of Metonym and Metaphor”. http://journals.hil.unb.ca/index.php/NFLDS/article/view/555/900. Sist lest 28.11.11 kl 14.51.

Røsland, Stian Berger og Jøran Kallmyr. 2011. ”Tiltak mot tagging 2011-2018”. http://www.sak.oslo.kommune.no/dok/Byr%5C2011%5CBR1%5C2011023219-926820.pdf. Sist lest den 28.11.11. kl. 21.16.

Vold, Jan Erik. [1969] 2007 kykelipi i Vold, Jan Erik Volds Beste. Gyldendal Norsk Forlag AS.

Wilson, James Q. og George L. Kelling. [1982]. “The police and neighborhood safety – Broken Windows”. http://www.manhattan-institute.org/pdf/_atlantic_monthly-broken_windows.pdf. Sist lest 28.11.11. kl. 14.18.

 

Internettreferanser

Aldridge, Øystein. 2010. “Hyller spraymaling på Oslo S” i Aftenposten Oslopuls. http://oslopuls.aftenposten.no/kunst_scene/article380951.ece. Sist lest 28.11.11 kl. 14.38.

Hjertholm, Tom. 2011. “Nulltoleranse mot tagging” i Bergensavisen. http://www.ba.no/nyheter/article5468187.ece. Sist lest 28.11.11 kl. 14.26.

N.N. 2008. “Banksy graffiti doubles derelict pub’s value” i The Telegraph. http://www.telegraph.co.uk/finance/economics/houseprices/3541901/Banksy-graffiti-doubles-derelict-pubs-value.html. Sist lest 28.11.11 kl. 14.43.

N.N. 2010. “Laughing All the Way to the Banksy” i The Sun. http://www.thesun.co.uk/sol/homepage/features/3187949/Banksy-graffiti-can-push-up-property-price.html. Sist lest 28.11.11 kl. 14.41.

N.N. 2011. “‘Banksy’ art at Grosvenor Hotel in Torquay Vandalized” i BBC News Devon. http://www.bbc.co.uk/news/uk-england-devon-13600013. Sist lest 28.11.11 kl. 14.45.

http://www.rusken.oslo.kommune.no/. Sist lest 28.11.11 kl. 15.02.

http://www.resourcesforlife.com/wp/wp-content/uploads/2009/11/20091118we-banksy-art-police-officer-inspecting-dorothy-basket-large.jpg. Sist besøkt 28.11.11. kl. 15.03.

http://www.stopptagging.oslo.kommune.no/alltid_ren_fasade/. Sist besøkt 28.11.11 kl. 15.04.

 

Filmer

Exit Through the Gift Shop. 2010. Regissert av Banksy. http://www.imdb.com/title/tt1587707/.


[1] http://www.stopptagging.oslo.kommune.no/alltid_ren_fasade/

[2] http://www.ba.no/nyheter/article5468187.ece

[3] http://www.resourcesforlife.com/wp/wp-content/uploads/2009/11/20091118we-banksy-art-police-officer-inspecting-dorothy-basket-large.jpg

[4] http://oslopuls.aftenposten.no/kunst_scene/article380951.ece

[5] Exit through the gift shop.

[6] http://www.thesun.co.uk/sol/homepage/features/3187949/Banksy-graffiti-can-push-up-property-price.html

[7] http://www.telegraph.co.uk/finance/economics/houseprices/3541901/Banksy-graffiti-doubles-derelict-pubs-value.html

[8] http://www.bbc.co.uk/news/uk-england-devon-13600013