Polytropical

De som har fulgt med noen av de artiklene jeg har postet på bloggen i løpet av de knappe to månedene den har vært oppe, har sikkert lagt merke til at det er mye kritikk av medias rolle. De har også kanskje sett paradokset i at jeg linker videre til nettopp artikler i norsk media samt at jeg benytter et medie for å kritisere. Til mitt forsvar er det vel unødvendig å understreke at verden er full av paradokser og at vi uten dem ikke kunne ha klart å eksistere på flere samfunnsnivåer. Således betyr dette at hovedpoengene i artiklene er å avdekke noen av de paradoksene som finnes. Man kan få et visst inntrykk av at jeg er en motstander av media, eller kanskje svært subjektiv i kildehenvisninger, i og med at linkene i størst grad refereres til Aftenpostens nettside. Dette er fullstendig bevisst. Jeg avskyr tabloidpressen som pesten, og det er kun én ting som er verre enn Dagbladet og VG, og det er Dagbladet og VGs nettsider. 

I dag (14.01.10) kan man lese et innlegg i Aftenposten av Per Kristian Bjørkeng, journalist i Aftenpostens kulturredaksjon, om de nye ungdomsidolene i bloggverdenen på internett. En av hovedpersonene er Voe, eller Emilie Nereng som hun heter, som tidligere ble portrettert i norske medier i forbindelse med at hun ble hyret inn av Høgskolen i Lillehammer for å kurse finanstopper i bruk av sosiale medier på internett. Hun har i følge mediene et treffantall per dag på over 100 000. Selv om jeg, og flere som studerer disipliner som beror seg på kvalitative forskningsmetoder, er skeptiske til hva statistikk forteller en, er tallet på 100 000 besøkende per dag ganske svimlende (Denne bloggen har i snitt 7 besøkende daglig hvis det ikke er medregnet de dagene med nye blogginnlegg. Mange av disse mistenkes å være robottreff som sjekker opp sider med gjestebokfunksjon for å legge inn reklame om Viagra o.l.). Det er flere ting man kan trekke inn i denne sammenhengen som jeg nå også ønsker å gjøre ut i fra Bjørkengs artikkel.

Det er interessant å lese lokalaviser. Her om dagen kunne jeg bla opp i det lokale sladder- og nyhetsmagasinet og bli informert om at Brumunddal i Ringsaker kommune har fått bystatus. For de som har vært i Brumunddal vet at Brumunddal ikke er en by. Stedet er fjernt fra byidéen og inneholder ingenting som i min villeste fantasi kan tilnærmes by. Brumunddal er på landet. Akkurat på samme måte som at Elverum ligger helt i grenseland til tross for at bystatusen i år er 14 år. Så hva ser man for seg i begrepet ‘by’? Vel, Staten mener at en by bør ha en god del innbyggere som er samlet i et forholdsvis tettbebygd område. At stedet har en god del spisesteder, kaféer og kulturarenaer er også en del av bildet av en by. Stedet bør også stille minstekrav til en god del butikker og servicebedrifter, og bør gjerne også være en gjennomfartsåre videre til et annet tettsted eller by. Men nå har da altså Brumunddal blitt by. Den har rundt 8900 innbyggere mot for Elverums knappe 13 500 i selve ‘bykjernen’. Når Elverum ikke når opp til bystatus i mitt eget hode skyldes det en forestilling om at en by er noe stort. Det er et sted hvor du kan gjemme deg bort, gå deg vill i og oppleve nye og andre ting som du ikke kan i distriktene; konklusjon: byer skal skille seg klart fra landet.

Ved utgangen og inngangen av hvert år er det på sin plass med den nasjonale oppsummering og den kongelige ønsketenkning. Kongens og statsministerens nyttårstale er tradisjon og opptar flere kanaler; her skal det være vanskelig å komme seg unna. Men hvorfor? Hva er så forferdelig interessant med å høre på svada og løgn fra våre øverste statsoverhoder? Jeg har svært vanskelig for å forsvare kongefamilien og monarkiet selv om jeg syntes at Kongens nyttårstale hadde et viktig poeng; stopp overforbruket. Kongen viste til klimaproblemet og at vi skylder vår fremtid å kutte ned på vår ekstreme velstand for å kunne nyte årene som kommer. En kunne ha applaudert, men så vet man så godt at kongefamilien bruker massevis av penger hvert år på å være representable representativer for det norske kongeriket: gallaklær, flotte hatter, juveler og smykker, boliger, feriehus, reiseutgifter og så videre. Og jeg er ganske sikker på at Kongen og hans hoff ikke kommer til å redusere noe av dette i løpet av det kommende året.

I ethvert miljø man oppsøker vil man mest sannsynligvis finne lite konstruktive holdninger, stigmaer, forestillinger og stereotypidéer. Det er helt menneskelig, og det er vel gjerne denne svakheten, eller ufullkommenheten, som gjerne gjør oss menneskelige. Ved å benytte disse svakhetene grupperer vi og skiller oss fra dem. Vi blir ‘VI’ og har noe til felles fra ‘DEM’ som er helt forskjellige fra ‘OSS’. Man kan overhøre diskusjoner om dette i dagliglivet, det er overalt, og i enkelte tilfeller blir noen temaer representative for stigmaer som nesten gjør det overflødig å kommentere fakta. Hvis for eksempel media fremstiller en sak om kriminelle handlinger, gjerne voldshandlinger, og ikke nevner nasjonalitet; i hvilken gruppering putter du da den mistenkte? Media har vært svært flinke til å omtale begåtte kriminelle handlinger knyttet opp til nasjonal tilhørighet. Det vil si, nei, egentlig juger jeg. Det er ikke snakk om direkte nasjonal tilhørighet, men hvilken nasjonal tilhørighet de ikke har. Hvor mange ganger har du kanskje ikke lest om en voldshandling, et ran eller drap som er begått av en mistenkt av ‘utenlandsk opprinnelse’?

Kulturminister Anniken Huitfeldt har satt ned en komité som skal utrede kulturstøtte til Dagbladet nå som de er på randen til å kutte 50 årsverk i redaksjonen. ‘Dagbladet’ har som kjent nettopp lansert et nytt søndagsmagasin og tatt steget nærmere tabloid”journalistikken” i tråd med ‘Se & Hør’ og ‘Her & Nå’. For 10 år siden var det ikke så mange spørsmål om hvilken avis man leste om man ønsket nyheter. ‘VG’ var landets rådende tabloidavis uten annet enn sensajonsnytt. Når de dekket store begivenheter hadde de god dekning, dog fokus på sensajonene og den brutale og fryktede virkelighet. I årene etter har ‘Dagbladet’ slitt med å sanke nye lesere. Mange har holdt seg til VG og Dagbladet så seg nødt til å bevege seg videre mot et tilsvarende tabloidformat. Det er unødvendig å si at ‘Dagbladet’ har gjort seg selv overflødig i norsk mediebransje. Fra å ha vært en avis med et snev av journalistisk integritet har den utviklet seg til et patetisk forsøk på å bli et generelt daglig semi-ukeblad, halvveis mellom ‘VG’ og ‘Se & Hør’. Personlig har jeg de siste 5-6 årene regelrett sluttet å lese ‘Dagbladet’ nettopp av den grunn av at ‘Dagbladet’ også har blitt en fordummende avis uten substans og sidestykke. De har klart å få ‘VG’ til å fremstå som en seriøs aktør, noe som i og for seg er synd for den opplysende journalistikk.