Polytropical

Alle har vi gått på skole på et eller annet tidspunkt, i hvert fall hvis du er norsk statsborger og har vokst opp her til lands. Under studieperioden, som i de fleste tilfeller varer i et minimum av 10 år, med unntak av de i den noe eldre garde, har man blitt gjort kjent med historiske ‘fakta’. Hendelser opp i gjennom historien blir forelest om, studert og til slutt blir man testet og eksaminert i kunnskapen om den. Dette er et av de viktigste bidragene til allmennkunnskapen for at man skal bli den gjengse gjennomsnittlige borger. Hva som i hvert fall tidligere ikke ble fokusert på, når man kom oppover i skolesystemet og inn i tenårene, er kildekritikk. Alt som sto i bøkene ble fremstilt som absolutte sannheter og ethvert kritisk eller tvilende spørsmål ble hånlig liggende ubesvart. På dette punktet har jeg imidlertid blitt fortalt at skolesystemet har endret seg, men i og med at slike paradigmer gjerne tar tid å endre gjenstår en lang prosess før skeptiske elever er ferdig med sin grunnutdanning før de mistroiske vandrer ut i verden på egenhånd. I tilfeller hvor man stiller spørsmål ved befestede sannheter blir man avfeid som konspirasjonsteoretiker, som om å stille spørsmål ved ting aldri har bidratt til oppklaringer og paradigmeskifter tidligere i historien. Selvfølgelig er det noen konspirasjoner som er helt hinsides fornuft som bidrar til at mange reagerer med latterliggjøring hvor det fremsettes nye teorier, men igjen er jo dette Thomas Kuhns prakteksempler på hvordan vitenskapshistorien har utspilt seg.

Etter at en generøs mormor har supplert vår husstand med Aftenpostens papirutgave gratis i tre uker fremover har lektyren gått fra elektronisk til enkel og tradisjonsrik. Bare i løpet av den siste uken har det vært saker på trykk som har samme tematikk som tidligere artikler på denne siden. På grunn av delvis ny informasjon i en av sakene med førstehåndserfaringer, og en avgrening i debatten rundt tematikken i mitt forrige innlegg, ønsker jeg å benytte muligheten til  oppdatere de ved kun å legge til informasjon via et nytt innlegg. I denne blogg-posten vil jeg oppdatere, og fylle ut, følgende to tidligere artikler i denne rekkefølgen:

1. Hva er en by?
2. Burkaen – En samfunnsfiende?

1. Forrige fredag, 22. januar, kunne man i Aftenpostens fredagsbilag lese om Brumunddal og Moelv i artikkelen ‘Bylivets gleder’ av Halvor Hegtun. Denne belyser en god del oppfatninger gjennom intervjuer av innbyggere i Brumunddal og Moelv, som begge ble byer den 1. januar. Den opplyser også om en del fakta rundt bystatusen; at definisjonen av by ikke er klar og at valget om bystatus er selvbestemmende.

Man skulle vel kanskje tro at det på et gitt tidspunkt vil bli nok snakk om burkaen og hijaben, men da er vel man kanskje inne på feil blogg. Som antropologistudent finner jeg temaet svært fascinerende, men også svært vanskelig. Det finnes ikke noe enkelt svar. Mye fordi temaet omhandler så mye mer enn hva man skulle tro. Burka- og hijabdebatten dreier seg om mer enn hode- og klesplagg. Den dreier seg like så mye om integrering, toleranse, religionsfrihet, retorikk og semiotikk, identitet og nasjonalisme. I tillegg kommer det også inn elementer om kvinnefrigjøring, frihet og autonomitet. Som jeg har vist til tidligere er autonomitet et vanskelig begrep fordi det innebærer mer enn selvstendig, og individuell, frihet. Mange feiltolker friheten som en form for egoisme og ‘ensomhet’. Dette er dog en feiltolkning som avslører at man ikke har satt seg inn i selve begrepet. Autonomitet viser til frihet i form av et innsett ansvar og omtanke for omgivelsene rundt én. Det finnes ingen autonomitet i egoisme. I dette innlegget kommer jeg til å argumentere i form av en del filosofering rundt begreper, men også vise til paradokser og det som på engelsk kalles ‘food for thought’, eller kanskje best oversatt til norsk som tankeføde.

Ved utgangen og inngangen av hvert år er det på sin plass med den nasjonale oppsummering og den kongelige ønsketenkning. Kongens og statsministerens nyttårstale er tradisjon og opptar flere kanaler; her skal det være vanskelig å komme seg unna. Men hvorfor? Hva er så forferdelig interessant med å høre på svada og løgn fra våre øverste statsoverhoder? Jeg har svært vanskelig for å forsvare kongefamilien og monarkiet selv om jeg syntes at Kongens nyttårstale hadde et viktig poeng; stopp overforbruket. Kongen viste til klimaproblemet og at vi skylder vår fremtid å kutte ned på vår ekstreme velstand for å kunne nyte årene som kommer. En kunne ha applaudert, men så vet man så godt at kongefamilien bruker massevis av penger hvert år på å være representable representativer for det norske kongeriket: gallaklær, flotte hatter, juveler og smykker, boliger, feriehus, reiseutgifter og så videre. Og jeg er ganske sikker på at Kongen og hans hoff ikke kommer til å redusere noe av dette i løpet av det kommende året.

Kulturminister Anniken Huitfeldt har satt ned en komité som skal utrede kulturstøtte til Dagbladet nå som de er på randen til å kutte 50 årsverk i redaksjonen. ‘Dagbladet’ har som kjent nettopp lansert et nytt søndagsmagasin og tatt steget nærmere tabloid”journalistikken” i tråd med ‘Se & Hør’ og ‘Her & Nå’. For 10 år siden var det ikke så mange spørsmål om hvilken avis man leste om man ønsket nyheter. ‘VG’ var landets rådende tabloidavis uten annet enn sensajonsnytt. Når de dekket store begivenheter hadde de god dekning, dog fokus på sensajonene og den brutale og fryktede virkelighet. I årene etter har ‘Dagbladet’ slitt med å sanke nye lesere. Mange har holdt seg til VG og Dagbladet så seg nødt til å bevege seg videre mot et tilsvarende tabloidformat. Det er unødvendig å si at ‘Dagbladet’ har gjort seg selv overflødig i norsk mediebransje. Fra å ha vært en avis med et snev av journalistisk integritet har den utviklet seg til et patetisk forsøk på å bli et generelt daglig semi-ukeblad, halvveis mellom ‘VG’ og ‘Se & Hør’. Personlig har jeg de siste 5-6 årene regelrett sluttet å lese ‘Dagbladet’ nettopp av den grunn av at ‘Dagbladet’ også har blitt en fordummende avis uten substans og sidestykke. De har klart å få ‘VG’ til å fremstå som en seriøs aktør, noe som i og for seg er synd for den opplysende journalistikk.

I Aftenposten på mandag kunne man lese at SU-leder Mali Tronsmoen har klaget inn TV2 og VG for Pressens Faglige Utvalg for å ha utelatt viktige elementer ved demonstrasjonene i København og fokusert mest på arrestasjonene og de negative sidene ved selve demonstrasjonen. Per Edgar Kokkvold sier i et intervju at det er sjelden at media blir meldt inn for å ha utelatt nyheter. VG Netts redaktør Espen Egil Hansen sier til Aftenposten at klagen er malplassert og at de selv bestemmer hva slags innhold som skal på deres nettsider. Espen Egil Hansen har rett og Mali Tronsmoen skuffer litt i anmeldelsen av saken. Ikke for det at hva Tronsmoen gjør i seg selv er galt. Det er viktig at media blir stilt opp til veggen, det er dog også viktig å forstå medias posisjon som selvstyrende og samfunnsopplyser. Den fjerde statsmakt er ikke lenger en opposisjonell bevegelse. Det er ingen idéer og tanker bak de daglige sakene på forsiden av tabloidaviser. Norsk media er en fordummingsfaktor som forlenger vårt statlige styre og sosialdemokratiske diktatur. Og det er i denne innrømmelsen jeg synes Tronsmoen skuffer i ikke å utføre.