Polytropical

Jeg får ofte dette spørsmålet og lurer av og til på hvorfor det blir stilt til tross for at det er en fiffig ’ice breaker’ når man møter nye mennesker. Valg av livsstil er jo ikke noe som blir nedtonet i dagens samfunn, og hvor fast food-kjeder som serverer kjøtt til en billig penge popper opp på hvert gatehjørnet, er det kanskje ikke rart at mange velger å benytte kosthold som en avgrensning for både seg selv og til andre.  I de fleste tilfeller er det snakk om individuelle valg, i enkelte skyldes det implisitt gruppepress, for noen er det religiøst og for andre økologisk, eller kanskje på grunn av politisk overbevisning eller andre helt pragmatiske aspekter. I denne artikkelen ønsker jeg å fokusere på de rent ernæringsmessige prinsippene kombinert opp i mot en teologisk forklaringsmodell, men også trekke inn kritikk mot nettopp veganisme i det vestlige samfunn. Jeg vil også komme inn på aspekter ved rasjonalitet og irrasjonalitet, altså vil det dreie seg om et teologisk-filosofisk perspektiv, som jeg for øvrig håper ikke blir altfor abstrakt eller uforståelig.

Etter at en generøs mormor har supplert vår husstand med Aftenpostens papirutgave gratis i tre uker fremover har lektyren gått fra elektronisk til enkel og tradisjonsrik. Bare i løpet av den siste uken har det vært saker på trykk som har samme tematikk som tidligere artikler på denne siden. På grunn av delvis ny informasjon i en av sakene med førstehåndserfaringer, og en avgrening i debatten rundt tematikken i mitt forrige innlegg, ønsker jeg å benytte muligheten til  oppdatere de ved kun å legge til informasjon via et nytt innlegg. I denne blogg-posten vil jeg oppdatere, og fylle ut, følgende to tidligere artikler i denne rekkefølgen:

1. Hva er en by?
2. Burkaen – En samfunnsfiende?

1. Forrige fredag, 22. januar, kunne man i Aftenpostens fredagsbilag lese om Brumunddal og Moelv i artikkelen ‘Bylivets gleder’ av Halvor Hegtun. Denne belyser en god del oppfatninger gjennom intervjuer av innbyggere i Brumunddal og Moelv, som begge ble byer den 1. januar. Den opplyser også om en del fakta rundt bystatusen; at definisjonen av by ikke er klar og at valget om bystatus er selvbestemmende.

Man skulle vel kanskje tro at det på et gitt tidspunkt vil bli nok snakk om burkaen og hijaben, men da er vel man kanskje inne på feil blogg. Som antropologistudent finner jeg temaet svært fascinerende, men også svært vanskelig. Det finnes ikke noe enkelt svar. Mye fordi temaet omhandler så mye mer enn hva man skulle tro. Burka- og hijabdebatten dreier seg om mer enn hode- og klesplagg. Den dreier seg like så mye om integrering, toleranse, religionsfrihet, retorikk og semiotikk, identitet og nasjonalisme. I tillegg kommer det også inn elementer om kvinnefrigjøring, frihet og autonomitet. Som jeg har vist til tidligere er autonomitet et vanskelig begrep fordi det innebærer mer enn selvstendig, og individuell, frihet. Mange feiltolker friheten som en form for egoisme og ‘ensomhet’. Dette er dog en feiltolkning som avslører at man ikke har satt seg inn i selve begrepet. Autonomitet viser til frihet i form av et innsett ansvar og omtanke for omgivelsene rundt én. Det finnes ingen autonomitet i egoisme. I dette innlegget kommer jeg til å argumentere i form av en del filosofering rundt begreper, men også vise til paradokser og det som på engelsk kalles ‘food for thought’, eller kanskje best oversatt til norsk som tankeføde.

Ved utgangen og inngangen av hvert år er det på sin plass med den nasjonale oppsummering og den kongelige ønsketenkning. Kongens og statsministerens nyttårstale er tradisjon og opptar flere kanaler; her skal det være vanskelig å komme seg unna. Men hvorfor? Hva er så forferdelig interessant med å høre på svada og løgn fra våre øverste statsoverhoder? Jeg har svært vanskelig for å forsvare kongefamilien og monarkiet selv om jeg syntes at Kongens nyttårstale hadde et viktig poeng; stopp overforbruket. Kongen viste til klimaproblemet og at vi skylder vår fremtid å kutte ned på vår ekstreme velstand for å kunne nyte årene som kommer. En kunne ha applaudert, men så vet man så godt at kongefamilien bruker massevis av penger hvert år på å være representable representativer for det norske kongeriket: gallaklær, flotte hatter, juveler og smykker, boliger, feriehus, reiseutgifter og så videre. Og jeg er ganske sikker på at Kongen og hans hoff ikke kommer til å redusere noe av dette i løpet av det kommende året.

I Aftenposten på mandag kunne man lese at SU-leder Mali Tronsmoen har klaget inn TV2 og VG for Pressens Faglige Utvalg for å ha utelatt viktige elementer ved demonstrasjonene i København og fokusert mest på arrestasjonene og de negative sidene ved selve demonstrasjonen. Per Edgar Kokkvold sier i et intervju at det er sjelden at media blir meldt inn for å ha utelatt nyheter. VG Netts redaktør Espen Egil Hansen sier til Aftenposten at klagen er malplassert og at de selv bestemmer hva slags innhold som skal på deres nettsider. Espen Egil Hansen har rett og Mali Tronsmoen skuffer litt i anmeldelsen av saken. Ikke for det at hva Tronsmoen gjør i seg selv er galt. Det er viktig at media blir stilt opp til veggen, det er dog også viktig å forstå medias posisjon som selvstyrende og samfunnsopplyser. Den fjerde statsmakt er ikke lenger en opposisjonell bevegelse. Det er ingen idéer og tanker bak de daglige sakene på forsiden av tabloidaviser. Norsk media er en fordummingsfaktor som forlenger vårt statlige styre og sosialdemokratiske diktatur. Og det er i denne innrømmelsen jeg synes Tronsmoen skuffer i ikke å utføre.

En debatt som aldri blir gammel, og som ser ut til at jo eldre den blir, jo mer går den tilbake til sine spede barndomsprinsipper, er skoledebatten. Det som ofte forundrer meg er hvordan debatten ofte ender opp i enkle partipolitiske prinsipper. Filosofier bak utdanning er godt implementert i partiprogrammene og ved publisering av forskningsrapporter bli poengene brukt som argumentasjon for høyre- eller venstresiden i norsk politikk. Kort oppsummert handler venstresiden om likhet og reformer mens høyresiden preker disiplin og orden. I en kommentar til en kronikk av Henryk E. Malinowski legger religionshistoriker Hanne Nabintu Herland til en del poenger som bidrar til den uendelige, og til tider kjedsommelige, klasseromsdebatten. Hun benytter muligheten til å forklare vår middelmådighet med vår konforme likegyldighet på bakgrunn av våre oljeressurser. Jeg er ikke direkte uenig med Herland for hun har et godt poeng med den norske middelmådighet, den feilslåtte egalitarianismesatsingen og den manglende evne til å gjøre noe med det. Men når hun, som så mange før seg, dikterer ideologien om lærerens mistede autoritet og etterlyser disiplin som løsning for at klasseromssituasjonen skal bedres, det er da hun, som så mange andre før seg, går seg vill i sin egen retorikk.