Polytropical

Man skulle vel kanskje tro at det på et gitt tidspunkt vil bli nok snakk om burkaen og hijaben, men da er vel man kanskje inne på feil blogg. Som antropologistudent finner jeg temaet svært fascinerende, men også svært vanskelig. Det finnes ikke noe enkelt svar. Mye fordi temaet omhandler så mye mer enn hva man skulle tro. Burka- og hijabdebatten dreier seg om mer enn hode- og klesplagg. Den dreier seg like så mye om integrering, toleranse, religionsfrihet, retorikk og semiotikk, identitet og nasjonalisme. I tillegg kommer det også inn elementer om kvinnefrigjøring, frihet og autonomitet. Som jeg har vist til tidligere er autonomitet et vanskelig begrep fordi det innebærer mer enn selvstendig, og individuell, frihet. Mange feiltolker friheten som en form for egoisme og ‘ensomhet’. Dette er dog en feiltolkning som avslører at man ikke har satt seg inn i selve begrepet. Autonomitet viser til frihet i form av et innsett ansvar og omtanke for omgivelsene rundt én. Det finnes ingen autonomitet i egoisme. I dette innlegget kommer jeg til å argumentere i form av en del filosofering rundt begreper, men også vise til paradokser og det som på engelsk kalles ‘food for thought’, eller kanskje best oversatt til norsk som tankeføde.

De som har fulgt med noen av de artiklene jeg har postet på bloggen i løpet av de knappe to månedene den har vært oppe, har sikkert lagt merke til at det er mye kritikk av medias rolle. De har også kanskje sett paradokset i at jeg linker videre til nettopp artikler i norsk media samt at jeg benytter et medie for å kritisere. Til mitt forsvar er det vel unødvendig å understreke at verden er full av paradokser og at vi uten dem ikke kunne ha klart å eksistere på flere samfunnsnivåer. Således betyr dette at hovedpoengene i artiklene er å avdekke noen av de paradoksene som finnes. Man kan få et visst inntrykk av at jeg er en motstander av media, eller kanskje svært subjektiv i kildehenvisninger, i og med at linkene i størst grad refereres til Aftenpostens nettside. Dette er fullstendig bevisst. Jeg avskyr tabloidpressen som pesten, og det er kun én ting som er verre enn Dagbladet og VG, og det er Dagbladet og VGs nettsider. 

I dag (14.01.10) kan man lese et innlegg i Aftenposten av Per Kristian Bjørkeng, journalist i Aftenpostens kulturredaksjon, om de nye ungdomsidolene i bloggverdenen på internett. En av hovedpersonene er Voe, eller Emilie Nereng som hun heter, som tidligere ble portrettert i norske medier i forbindelse med at hun ble hyret inn av Høgskolen i Lillehammer for å kurse finanstopper i bruk av sosiale medier på internett. Hun har i følge mediene et treffantall per dag på over 100 000. Selv om jeg, og flere som studerer disipliner som beror seg på kvalitative forskningsmetoder, er skeptiske til hva statistikk forteller en, er tallet på 100 000 besøkende per dag ganske svimlende (Denne bloggen har i snitt 7 besøkende daglig hvis det ikke er medregnet de dagene med nye blogginnlegg. Mange av disse mistenkes å være robottreff som sjekker opp sider med gjestebokfunksjon for å legge inn reklame om Viagra o.l.). Det er flere ting man kan trekke inn i denne sammenhengen som jeg nå også ønsker å gjøre ut i fra Bjørkengs artikkel.

I ethvert miljø man oppsøker vil man mest sannsynligvis finne lite konstruktive holdninger, stigmaer, forestillinger og stereotypidéer. Det er helt menneskelig, og det er vel gjerne denne svakheten, eller ufullkommenheten, som gjerne gjør oss menneskelige. Ved å benytte disse svakhetene grupperer vi og skiller oss fra dem. Vi blir ‘VI’ og har noe til felles fra ‘DEM’ som er helt forskjellige fra ‘OSS’. Man kan overhøre diskusjoner om dette i dagliglivet, det er overalt, og i enkelte tilfeller blir noen temaer representative for stigmaer som nesten gjør det overflødig å kommentere fakta. Hvis for eksempel media fremstiller en sak om kriminelle handlinger, gjerne voldshandlinger, og ikke nevner nasjonalitet; i hvilken gruppering putter du da den mistenkte? Media har vært svært flinke til å omtale begåtte kriminelle handlinger knyttet opp til nasjonal tilhørighet. Det vil si, nei, egentlig juger jeg. Det er ikke snakk om direkte nasjonal tilhørighet, men hvilken nasjonal tilhørighet de ikke har. Hvor mange ganger har du kanskje ikke lest om en voldshandling, et ran eller drap som er begått av en mistenkt av ‘utenlandsk opprinnelse’?

En debatt som aldri blir gammel, og som ser ut til at jo eldre den blir, jo mer går den tilbake til sine spede barndomsprinsipper, er skoledebatten. Det som ofte forundrer meg er hvordan debatten ofte ender opp i enkle partipolitiske prinsipper. Filosofier bak utdanning er godt implementert i partiprogrammene og ved publisering av forskningsrapporter bli poengene brukt som argumentasjon for høyre- eller venstresiden i norsk politikk. Kort oppsummert handler venstresiden om likhet og reformer mens høyresiden preker disiplin og orden. I en kommentar til en kronikk av Henryk E. Malinowski legger religionshistoriker Hanne Nabintu Herland til en del poenger som bidrar til den uendelige, og til tider kjedsommelige, klasseromsdebatten. Hun benytter muligheten til å forklare vår middelmådighet med vår konforme likegyldighet på bakgrunn av våre oljeressurser. Jeg er ikke direkte uenig med Herland for hun har et godt poeng med den norske middelmådighet, den feilslåtte egalitarianismesatsingen og den manglende evne til å gjøre noe med det. Men når hun, som så mange før seg, dikterer ideologien om lærerens mistede autoritet og etterlyser disiplin som løsning for at klasseromssituasjonen skal bedres, det er da hun, som så mange andre før seg, går seg vill i sin egen retorikk.