Den unngåelige husfreden
Ikke mange kan benekte at vi er et flerkulturelt samfunn, selv om man kan argumentere for fremvekst av ghettoer og manglende integrering. Det norske hus er en familie hvor hvert familiemedlem er differensiert i kulturell bakgrunn og verdisyn, og i aldre, eller annuitet, i forhold til den respektive bosetningen i landet. Den pågående og kontinuerende debatten om ytringsfrihet versus religiøs toleranse ser ut til å eskalere ytterligere. Dagbladet postet de beryktede Muhammed-karikaturene i et illustrasjonsfoto på forsiden som resulterte i drosjestreik i hovedstaden og varsel om kommende demonstrasjoner. Aftenposten gjorde det samme i mindre skala i julen med langt mindre reaksjoner. Både media, politikere og mannen i gata roper om friheten til religionskritikk og om toleranse for våre verdier som om de krenkede er her på lånt opphold. Det er som om mannen i huset banker barna og kjerringa fordi han kan, ikke fordi det er skjellig grunn.
Alle har vi gått på skole på et eller annet tidspunkt, i hvert fall hvis du er norsk statsborger og har vokst opp her til lands. Under studieperioden, som i de fleste tilfeller varer i et minimum av 10 år, med unntak av de i den noe eldre garde, har man blitt gjort kjent med historiske ‘fakta’. Hendelser opp i gjennom historien blir forelest om, studert og til slutt blir man testet og eksaminert i kunnskapen om den. Dette er et av de viktigste bidragene til allmennkunnskapen for at man skal bli den gjengse gjennomsnittlige borger. Hva som i hvert fall tidligere ikke ble fokusert på, når man kom oppover i skolesystemet og inn i tenårene, er kildekritikk. Alt som sto i bøkene ble fremstilt som absolutte sannheter og ethvert kritisk eller tvilende spørsmål ble hånlig liggende ubesvart. På dette punktet har jeg imidlertid blitt fortalt at skolesystemet har endret seg, men i og med at slike paradigmer gjerne tar tid å endre gjenstår en lang prosess før skeptiske elever er ferdig med sin grunnutdanning før de mistroiske vandrer ut i verden på egenhånd. I tilfeller hvor man stiller spørsmål ved befestede sannheter blir man avfeid som konspirasjonsteoretiker, som om å stille spørsmål ved ting aldri har bidratt til oppklaringer og paradigmeskifter tidligere i historien. Selvfølgelig er det noen konspirasjoner som er helt hinsides fornuft som bidrar til at mange reagerer med latterliggjøring hvor det fremsettes nye teorier, men igjen er jo dette Thomas Kuhns prakteksempler på hvordan vitenskapshistorien har utspilt seg.
Etter at en generøs mormor har supplert vår husstand med Aftenpostens papirutgave gratis i tre uker fremover har lektyren gått fra elektronisk til enkel og tradisjonsrik. Bare i løpet av den siste uken har det vært saker på trykk som har samme tematikk som tidligere artikler på denne siden. På grunn av delvis ny informasjon i en av sakene med førstehåndserfaringer, og en avgrening i debatten rundt tematikken i mitt forrige innlegg, ønsker jeg å benytte muligheten til oppdatere de ved kun å legge til informasjon via et nytt innlegg. I denne blogg-posten vil jeg oppdatere, og fylle ut, følgende to tidligere artikler i denne rekkefølgen:
Man skulle vel kanskje tro at det på et gitt tidspunkt vil bli nok snakk om burkaen og hijaben, men da er vel man kanskje inne på feil blogg. Som antropologistudent finner jeg temaet svært fascinerende, men også svært vanskelig. Det finnes ikke noe enkelt svar. Mye fordi temaet omhandler så mye mer enn hva man skulle tro. Burka- og hijabdebatten dreier seg om mer enn hode- og klesplagg. Den dreier seg like så mye om integrering, toleranse, religionsfrihet, retorikk og semiotikk, identitet og nasjonalisme. I tillegg kommer det også inn elementer om kvinnefrigjøring, frihet og autonomitet. Som jeg har vist til tidligere er autonomitet et vanskelig begrep fordi det innebærer mer enn selvstendig, og individuell, frihet. Mange feiltolker friheten som en form for egoisme og ‘ensomhet’. Dette er dog en feiltolkning som avslører at man ikke har satt seg inn i selve begrepet. Autonomitet viser til frihet i form av et innsett ansvar og omtanke for omgivelsene rundt én. Det finnes ingen autonomitet i egoisme. I dette innlegget kommer jeg til å argumentere i form av en del filosofering rundt begreper, men også vise til paradokser og det som på engelsk kalles ‘food for thought’, eller kanskje best oversatt til norsk som tankeføde.
De som har fulgt med noen av de artiklene jeg har postet på bloggen i løpet av de knappe to månedene den har vært oppe, har sikkert lagt merke til at det er mye kritikk av medias rolle. De har også kanskje sett paradokset i at jeg linker videre til nettopp artikler i norsk media samt at jeg benytter et medie for å kritisere. Til mitt forsvar er det vel unødvendig å understreke at verden er full av paradokser og at vi uten dem ikke kunne ha klart å eksistere på flere samfunnsnivåer. Således betyr dette at hovedpoengene i artiklene er å avdekke noen av de paradoksene som finnes. Man kan få et visst inntrykk av at jeg er en motstander av media, eller kanskje svært subjektiv i kildehenvisninger, i og med at linkene i størst grad refereres til Aftenpostens nettside. Dette er fullstendig bevisst. Jeg avskyr tabloidpressen som pesten, og det er kun én ting som er verre enn Dagbladet og VG, og det er Dagbladet og VGs nettsider. 
I dag (14.01.10) kan man lese et innlegg i 