Ved utgangen og inngangen av hvert år er det på sin plass med den nasjonale oppsummering og den kongelige ønsketenkning. Kongens og statsministerens nyttårstale er tradisjon og opptar flere kanaler; her skal det være vanskelig å komme seg unna. Men hvorfor? Hva er så forferdelig interessant med å høre på svada og løgn fra våre øverste statsoverhoder? Jeg har svært vanskelig for å forsvare kongefamilien og monarkiet selv om jeg syntes at Kongens nyttårstale hadde et viktig poeng; stopp overforbruket. Kongen viste til klimaproblemet og at vi skylder vår fremtid å kutte ned på vår ekstreme velstand for å kunne nyte årene som kommer. En kunne ha applaudert, men så vet man så godt at kongefamilien bruker massevis av penger hvert år på å være representable representativer for det norske kongeriket: gallaklær, flotte hatter, juveler og smykker, boliger, feriehus, reiseutgifter og så videre. Og jeg er ganske sikker på at Kongen og hans hoff ikke kommer til å redusere noe av dette i løpet av det kommende året.
Onsdag 16. desember er det ny Earth Hour arrangert av WWF i forbindelse med COP15. København kommer til å bli mørklagt i en time fra klokken 19.00 norsk tid i en lokal variant for å vise klimalederene at folk bryr seg. Selv om WWF ikke har opprettet et globalt tiltak denne gangen er det ingenting i veien for at man ikke kan gjennomføre det samme i solidaritet og for å vise engasjement i tillegg til at man avgir sin stemme på earthhour.org. Hvorfor ikke koke gløgg eller kakao, finne frem pepperkaker og stearinlys, et brettspill og noen venner og avholde en førjulsstund i det lune mørke én uke før den store dagen?
Aftenposten postet i tillegg en artikkel i går som inneholder informasjon om klima for nybegynnere. Jeg skal ikke gjengi de 20 punktene, men må påpeke noen fakta som er viktig for å sette ting i perspektiv.
På onsdag kunne man lese statistikk fra en undersøkelse i Aftenposten, utført av Mandag Morgen, hvor over 10 000 deltakere fra blant annet USA, Tyskland, England, Saudi Arabia og de nordiske landene har rangert ti forskjellige trusler og konflikter i forhold til hva de frykter mest og minst. Selv om resultatet i undersøkelsen ikke er overraskende er det skremmende hvordan mange ikke tar klimatrusselen på alvor. For de spurte amerikanerene er miljøsituasjonen minst vektlagt, briter og tyskere setter klimatrusselen på en syvende plass, og de nordiske landene har den på en felles fjerde plass (Norge alene på nummer fem, Finland nummer fire, og Sverige og Danmark nummer tre). Erik Solheim sier i en kommentar at han ikke er overrasket over resultatet og at:
“Jeg tror ikke folk har full forståelse av hvor alvorlig klimatrusselen er, men verdens ledere har stor forståelse for problemene.”
“Det er ett av hovedproblemene vi står overfor. Alle lederne er selv overbevist om farene, men frykter at de vil komme hjem med tiltak som ikke aksepteres av opinionen i hjemlandet.”
Jeg sier som Solheim: “Ja, og amen”. La oss nå se på hva som har foregått i Stortinget på miljøfronten de siste dagene før forhandlingene i København.
Med under én uke igjen til klimatoppmøtet er miljøet og klimaendringene tydeligere i media enn det var fra før (og som noen sikkert synes er nok). I Aftenposten i dag kan man lese om Erik Solheims møte med diverse frivillige organisasjoner og ungdomspartiene, ekskludert FpU, hvor overrekkelsen av klimakrav fra nevnte oppmøtte ble overlevert av Henrik Aasheim, leder i Unge Høyre. Kravene er som følger:
Norge må sikre en bindende og rettferdig internasjonal klimaavtale som sikrer at den globale temperaturøkningen holdes under to grader.
Norge må kutte egne utslipp med minst 40 prosent innen 2020.
Norge må sikre at rike land overfører miljøvennlig teknologi, betaler for klimatilpasningstiltak i fattige land og finansierer klimakutt i sør.
Solheim sier seg enige i alle kravene og poengterer at to graders grensen er noe de har som et klart mål, men at han ikke kan love norske klimakutt med 40% de neste ti årene.
En debatt som aldri blir gammel, og som ser ut til at jo eldre den blir, jo mer går den tilbake til sine spede barndomsprinsipper, er skoledebatten. Det som ofte forundrer meg er hvordan debatten ofte ender opp i enkle partipolitiske prinsipper. Filosofier bak utdanning er godt implementert i partiprogrammene og ved publisering av forskningsrapporter bli poengene brukt som argumentasjon for høyre- eller venstresiden i norsk politikk. Kort oppsummert handler venstresiden om likhet og reformer mens høyresiden preker disiplin og orden. I en kommentar til en kronikk av Henryk E. Malinowski legger religionshistoriker Hanne Nabintu Herland til en del poenger som bidrar til den uendelige, og til tider kjedsommelige, klasseromsdebatten. Hun benytter muligheten til å forklare vår middelmådighet med vår konforme likegyldighet på bakgrunn av våre oljeressurser. Jeg er ikke direkte uenig med Herland for hun har et godt poeng med den norske middelmådighet, den feilslåtte egalitarianismesatsingen og den manglende evne til å gjøre noe med det. Men når hun, som så mange før seg, dikterer ideologien om lærerens mistede autoritet og etterlyser disiplin som løsning for at klasseromssituasjonen skal bedres, det er da hun, som så mange andre før seg, går seg vill i sin egen retorikk.
