Ikke mange kan benekte at vi er et flerkulturelt samfunn, selv om man kan argumentere for fremvekst av ghettoer og manglende integrering. Det norske hus er en familie hvor hvert familiemedlem er differensiert i kulturell bakgrunn og verdisyn, og i aldre, eller annuitet, i forhold til den respektive bosetningen i landet. Den pågående og kontinuerende debatten om ytringsfrihet versus religiøs toleranse ser ut til å eskalere ytterligere. Dagbladet postet de beryktede Muhammed-karikaturene i et illustrasjonsfoto på forsiden som resulterte i drosjestreik i hovedstaden og varsel om kommende demonstrasjoner. Aftenposten gjorde det samme i mindre skala i julen med langt mindre reaksjoner. Både media, politikere og mannen i gata roper om friheten til religionskritikk og om toleranse for våre verdier som om de krenkede er her på lånt opphold. Det er som om mannen i huset banker barna og kjerringa fordi han kan, ikke fordi det er skjellig grunn.
Etter at en generøs mormor har supplert vår husstand med Aftenpostens papirutgave gratis i tre uker fremover har lektyren gått fra elektronisk til enkel og tradisjonsrik. Bare i løpet av den siste uken har det vært saker på trykk som har samme tematikk som tidligere artikler på denne siden. På grunn av delvis ny informasjon i en av sakene med førstehåndserfaringer, og en avgrening i debatten rundt tematikken i mitt forrige innlegg, ønsker jeg å benytte muligheten til oppdatere de ved kun å legge til informasjon via et nytt innlegg. I denne blogg-posten vil jeg oppdatere, og fylle ut, følgende to tidligere artikler i denne rekkefølgen:
- Hva er en by?
- Burkaen – En samfunnsfiende?
1. Forrige fredag, 22. januar, kunne man i Aftenpostens fredagsbilag lese om Brumunddal og Moelv i artikkelen ‘Bylivets gleder’ av Halvor Hegtun. Denne belyser en god del oppfatninger gjennom intervjuer av innbyggere i Brumunddal og Moelv, som begge ble byer den 1. januar. Den opplyser også om en del fakta rundt bystatusen; at definisjonen av by ikke er klar og at valget om bystatus er selvbestemmende.
Man skulle vel kanskje tro at det på et gitt tidspunkt vil bli nok snakk om burkaen og hijaben, men da er vel man kanskje inne på feil blogg. Som antropologistudent finner jeg temaet svært fascinerende, men også svært vanskelig. Det finnes ikke noe enkelt svar. Mye fordi temaet omhandler så mye mer enn hva man skulle tro. Burka- og hijabdebatten dreier seg om mer enn hode- og klesplagg. Den dreier seg like så mye om integrering, toleranse, religionsfrihet, retorikk og semiotikk, identitet og nasjonalisme. I tillegg kommer det også inn elementer om kvinnefrigjøring, frihet og autonomitet. Som jeg har vist til tidligere er autonomitet et vanskelig begrep fordi det innebærer mer enn selvstendig, og individuell, frihet. Mange feiltolker friheten som en form for egoisme og ‘ensomhet’. Dette er dog en feiltolkning som avslører at man ikke har satt seg inn i selve begrepet. Autonomitet viser til frihet i form av et innsett ansvar og omtanke for omgivelsene rundt én. Det finnes ingen autonomitet i egoisme. I dette innlegget kommer jeg til å argumentere i form av en del filosofering rundt begreper, men også vise til paradokser og det som på engelsk kalles ‘food for thought’, eller kanskje best oversatt til norsk som tankeføde.
Ved utgangen og inngangen av hvert år er det på sin plass med den nasjonale oppsummering og den kongelige ønsketenkning. Kongens og statsministerens nyttårstale er tradisjon og opptar flere kanaler; her skal det være vanskelig å komme seg unna. Men hvorfor? Hva er så forferdelig interessant med å høre på svada og løgn fra våre øverste statsoverhoder? Jeg har svært vanskelig for å forsvare kongefamilien og monarkiet selv om jeg syntes at Kongens nyttårstale hadde et viktig poeng; stopp overforbruket. Kongen viste til klimaproblemet og at vi skylder vår fremtid å kutte ned på vår ekstreme velstand for å kunne nyte årene som kommer. En kunne ha applaudert, men så vet man så godt at kongefamilien bruker massevis av penger hvert år på å være representable representativer for det norske kongeriket: gallaklær, flotte hatter, juveler og smykker, boliger, feriehus, reiseutgifter og så videre. Og jeg er ganske sikker på at Kongen og hans hoff ikke kommer til å redusere noe av dette i løpet av det kommende året.
I Aftenposten på mandag kunne man lese at SU-leder Mali Tronsmoen har klaget inn TV2 og VG for Pressens Faglige Utvalg for å ha utelatt viktige elementer ved demonstrasjonene i København og fokusert mest på arrestasjonene og de negative sidene ved selve demonstrasjonen. Per Edgar Kokkvold sier i et intervju at det er sjelden at media blir meldt inn for å ha utelatt nyheter. VG Netts redaktør Espen Egil Hansen sier til Aftenposten at klagen er malplassert og at de selv bestemmer hva slags innhold som skal på deres nettsider. Espen Egil Hansen har rett og Mali Tronsmoen skuffer litt i anmeldelsen av saken. Ikke for det at hva Tronsmoen gjør i seg selv er galt. Det er viktig at media blir stilt opp til veggen, det er dog også viktig å forstå medias posisjon som selvstyrende og samfunnsopplyser. Den fjerde statsmakt er ikke lenger en opposisjonell bevegelse. Det er ingen idéer og tanker bak de daglige sakene på forsiden av tabloidaviser. Norsk media er en fordummingsfaktor som forlenger vårt statlige styre og sosialdemokratiske diktatur. Og det er i denne innrømmelsen jeg synes Tronsmoen skuffer i ikke å utføre.
På onsdag kunne man lese statistikk fra en undersøkelse i Aftenposten, utført av Mandag Morgen, hvor over 10 000 deltakere fra blant annet USA, Tyskland, England, Saudi Arabia og de nordiske landene har rangert ti forskjellige trusler og konflikter i forhold til hva de frykter mest og minst. Selv om resultatet i undersøkelsen ikke er overraskende er det skremmende hvordan mange ikke tar klimatrusselen på alvor. For de spurte amerikanerene er miljøsituasjonen minst vektlagt, briter og tyskere setter klimatrusselen på en syvende plass, og de nordiske landene har den på en felles fjerde plass (Norge alene på nummer fem, Finland nummer fire, og Sverige og Danmark nummer tre). Erik Solheim sier i en kommentar at han ikke er overrasket over resultatet og at:
“Jeg tror ikke folk har full forståelse av hvor alvorlig klimatrusselen er, men verdens ledere har stor forståelse for problemene.”
“Det er ett av hovedproblemene vi står overfor. Alle lederne er selv overbevist om farene, men frykter at de vil komme hjem med tiltak som ikke aksepteres av opinionen i hjemlandet.”
Jeg sier som Solheim: “Ja, og amen”. La oss nå se på hva som har foregått i Stortinget på miljøfronten de siste dagene før forhandlingene i København.
