Kan man si noe med sikkerhet?
Alle har vi gått på skole på et eller annet tidspunkt, i hvert fall hvis du er norsk statsborger og har vokst opp her til lands. Under studieperioden, som i de fleste tilfeller varer i et minimum av 10 år, med unntak av de i den noe eldre garde, har man blitt gjort kjent med historiske ‘fakta’. Hendelser opp i gjennom historien blir forelest om, studert og til slutt blir man testet og eksaminert i kunnskapen om den. Dette er et av de viktigste bidragene til allmennkunnskapen for at man skal bli den gjengse gjennomsnittlige borger. Hva som i hvert fall tidligere ikke ble fokusert på, når man kom oppover i skolesystemet og inn i tenårene, er kildekritikk. Alt som sto i bøkene ble fremstilt som absolutte sannheter og ethvert kritisk eller tvilende spørsmål ble hånlig liggende ubesvart. På dette punktet har jeg imidlertid blitt fortalt at skolesystemet har endret seg, men i og med at slike paradigmer gjerne tar tid å endre gjenstår en lang prosess før skeptiske elever er ferdig med sin grunnutdanning før de mistroiske vandrer ut i verden på egenhånd. I tilfeller hvor man stiller spørsmål ved befestede sannheter blir man avfeid som konspirasjonsteoretiker, som om å stille spørsmål ved ting aldri har bidratt til oppklaringer og paradigmeskifter tidligere i historien. Selvfølgelig er det noen konspirasjoner som er helt hinsides fornuft som bidrar til at mange reagerer med latterliggjøring hvor det fremsettes nye teorier, men igjen er jo dette Thomas Kuhns prakteksempler på hvordan vitenskapshistorien har utspilt seg.
Etter at en generøs mormor har supplert vår husstand med Aftenpostens papirutgave gratis i tre uker fremover har lektyren gått fra elektronisk til enkel og tradisjonsrik. Bare i løpet av den siste uken har det vært saker på trykk som har samme tematikk som tidligere artikler på denne siden. På grunn av delvis ny informasjon i en av sakene med førstehåndserfaringer, og en avgrening i debatten rundt tematikken i mitt forrige innlegg, ønsker jeg å benytte muligheten til oppdatere de ved kun å legge til informasjon via et nytt innlegg. I denne blogg-posten vil jeg oppdatere, og fylle ut, følgende to tidligere artikler i denne rekkefølgen:
De som har fulgt med noen av de artiklene jeg har postet på bloggen i løpet av de knappe to månedene den har vært oppe, har sikkert lagt merke til at det er mye kritikk av medias rolle. De har også kanskje sett paradokset i at jeg linker videre til nettopp artikler i norsk media samt at jeg benytter et medie for å kritisere. Til mitt forsvar er det vel unødvendig å understreke at verden er full av paradokser og at vi uten dem ikke kunne ha klart å eksistere på flere samfunnsnivåer. Således betyr dette at hovedpoengene i artiklene er å avdekke noen av de paradoksene som finnes. Man kan få et visst inntrykk av at jeg er en motstander av media, eller kanskje svært subjektiv i kildehenvisninger, i og med at linkene i størst grad refereres til Aftenpostens nettside. Dette er fullstendig bevisst. Jeg avskyr tabloidpressen som pesten, og det er kun én ting som er verre enn Dagbladet og VG, og det er Dagbladet og VGs nettsider. 
Det er interessant å lese lokalaviser. Her om dagen kunne jeg bla opp i det lokale sladder- og nyhetsmagasinet og bli informert om at Brumunddal i Ringsaker kommune har fått bystatus. For de som har vært i Brumunddal vet at Brumunddal ikke er en by. Stedet er fjernt fra byidéen og inneholder ingenting som i min villeste fantasi kan tilnærmes by. Brumunddal er på landet. Akkurat på samme måte som at Elverum ligger helt i grenseland til tross for at bystatusen i år er 14 år. Så hva ser man for seg i begrepet ‘by’? Vel, Staten mener at en by bør ha en god del innbyggere som er samlet i et forholdsvis tettbebygd område. At stedet har en god del spisesteder, kaféer og kulturarenaer er også en del av bildet av en by. Stedet bør også stille minstekrav til en god del butikker og servicebedrifter, og bør gjerne også være en gjennomfartsåre videre til et annet tettsted eller by. Men nå har da altså Brumunddal blitt by. Den har rundt 8900 innbyggere mot for Elverums knappe 13 500 i selve ‘bykjernen’. Når Elverum ikke når opp til bystatus i mitt eget hode skyldes det en forestilling om at en by er noe stort. Det er et sted hvor du kan gjemme deg bort, gå deg vill i og oppleve nye og andre ting som du ikke kan i distriktene; konklusjon: byer skal skille seg klart fra landet. 
I ethvert miljø man oppsøker vil man mest sannsynligvis finne lite konstruktive holdninger, stigmaer, forestillinger og stereotypidéer. Det er helt menneskelig, og det er vel gjerne denne svakheten, eller ufullkommenheten, som gjerne gjør oss menneskelige. Ved å benytte disse svakhetene grupperer vi og skiller oss fra dem. Vi blir ‘VI’ og har noe til felles fra ‘DEM’ som er helt forskjellige fra ‘OSS’. Man kan overhøre diskusjoner om dette i dagliglivet, det er overalt, og i enkelte tilfeller blir noen temaer representative for stigmaer som nesten gjør det overflødig å kommentere fakta. Hvis for eksempel media fremstiller en sak om kriminelle handlinger, gjerne voldshandlinger, og ikke nevner nasjonalitet; i hvilken gruppering putter du da den mistenkte? Media har vært svært flinke til å omtale begåtte kriminelle handlinger knyttet opp til nasjonal tilhørighet. Det vil si, nei, egentlig juger jeg. Det er ikke snakk om direkte nasjonal tilhørighet, men hvilken nasjonal tilhørighet de ikke har. Hvor mange ganger har du kanskje ikke lest om en voldshandling, et ran eller drap som er begått av en mistenkt av ‘utenlandsk opprinnelse’? 
Onsdag 16. desember er det ny 