Polytropical

Etter at en generøs mormor har supplert vår husstand med Aftenpostens papirutgave gratis i tre uker fremover har lektyren gått fra elektronisk til enkel og tradisjonsrik. Bare i løpet av den siste uken har det vært saker på trykk som har samme tematikk som tidligere artikler på denne siden. På grunn av delvis ny informasjon i en av sakene med førstehåndserfaringer, og en avgrening i debatten rundt tematikken i mitt forrige innlegg, ønsker jeg å benytte muligheten til  oppdatere de ved kun å legge til informasjon via et nytt innlegg. I denne blogg-posten vil jeg oppdatere, og fylle ut, følgende to tidligere artikler i denne rekkefølgen:

1. Hva er en by?
2. Burkaen – En samfunnsfiende?

1. Forrige fredag, 22. januar, kunne man i Aftenpostens fredagsbilag lese om Brumunddal og Moelv i artikkelen ‘Bylivets gleder’ av Halvor Hegtun. Denne belyser en god del oppfatninger gjennom intervjuer av innbyggere i Brumunddal og Moelv, som begge ble byer den 1. januar. Den opplyser også om en del fakta rundt bystatusen; at definisjonen av by ikke er klar og at valget om bystatus er selvbestemmende.

Det er interessant å lese lokalaviser. Her om dagen kunne jeg bla opp i det lokale sladder- og nyhetsmagasinet og bli informert om at Brumunddal i Ringsaker kommune har fått bystatus. For de som har vært i Brumunddal vet at Brumunddal ikke er en by. Stedet er fjernt fra byidéen og inneholder ingenting som i min villeste fantasi kan tilnærmes by. Brumunddal er på landet. Akkurat på samme måte som at Elverum ligger helt i grenseland til tross for at bystatusen i år er 14 år. Så hva ser man for seg i begrepet ‘by’? Vel, Staten mener at en by bør ha en god del innbyggere som er samlet i et forholdsvis tettbebygd område. At stedet har en god del spisesteder, kaféer og kulturarenaer er også en del av bildet av en by. Stedet bør også stille minstekrav til en god del butikker og servicebedrifter, og bør gjerne også være en gjennomfartsåre videre til et annet tettsted eller by. Men nå har da altså Brumunddal blitt by. Den har rundt 8900 innbyggere mot for Elverums knappe 13 500 i selve ‘bykjernen’. Når Elverum ikke når opp til bystatus i mitt eget hode skyldes det en forestilling om at en by er noe stort. Det er et sted hvor du kan gjemme deg bort, gå deg vill i og oppleve nye og andre ting som du ikke kan i distriktene; konklusjon: byer skal skille seg klart fra landet.

I ethvert miljø man oppsøker vil man mest sannsynligvis finne lite konstruktive holdninger, stigmaer, forestillinger og stereotypidéer. Det er helt menneskelig, og det er vel gjerne denne svakheten, eller ufullkommenheten, som gjerne gjør oss menneskelige. Ved å benytte disse svakhetene grupperer vi og skiller oss fra dem. Vi blir ‘VI’ og har noe til felles fra ‘DEM’ som er helt forskjellige fra ‘OSS’. Man kan overhøre diskusjoner om dette i dagliglivet, det er overalt, og i enkelte tilfeller blir noen temaer representative for stigmaer som nesten gjør det overflødig å kommentere fakta. Hvis for eksempel media fremstiller en sak om kriminelle handlinger, gjerne voldshandlinger, og ikke nevner nasjonalitet; i hvilken gruppering putter du da den mistenkte? Media har vært svært flinke til å omtale begåtte kriminelle handlinger knyttet opp til nasjonal tilhørighet. Det vil si, nei, egentlig juger jeg. Det er ikke snakk om direkte nasjonal tilhørighet, men hvilken nasjonal tilhørighet de ikke har. Hvor mange ganger har du kanskje ikke lest om en voldshandling, et ran eller drap som er begått av en mistenkt av ‘utenlandsk opprinnelse’?

Kulturminister Anniken Huitfeldt har satt ned en komité som skal utrede kulturstøtte til Dagbladet nå som de er på randen til å kutte 50 årsverk i redaksjonen. ‘Dagbladet’ har som kjent nettopp lansert et nytt søndagsmagasin og tatt steget nærmere tabloid”journalistikken” i tråd med ‘Se & Hør’ og ‘Her & Nå’. For 10 år siden var det ikke så mange spørsmål om hvilken avis man leste om man ønsket nyheter. ‘VG’ var landets rådende tabloidavis uten annet enn sensajonsnytt. Når de dekket store begivenheter hadde de god dekning, dog fokus på sensajonene og den brutale og fryktede virkelighet. I årene etter har ‘Dagbladet’ slitt med å sanke nye lesere. Mange har holdt seg til VG og Dagbladet så seg nødt til å bevege seg videre mot et tilsvarende tabloidformat. Det er unødvendig å si at ‘Dagbladet’ har gjort seg selv overflødig i norsk mediebransje. Fra å ha vært en avis med et snev av journalistisk integritet har den utviklet seg til et patetisk forsøk på å bli et generelt daglig semi-ukeblad, halvveis mellom ‘VG’ og ‘Se & Hør’. Personlig har jeg de siste 5-6 årene regelrett sluttet å lese ‘Dagbladet’ nettopp av den grunn av at ‘Dagbladet’ også har blitt en fordummende avis uten substans og sidestykke. De har klart å få ‘VG’ til å fremstå som en seriøs aktør, noe som i og for seg er synd for den opplysende journalistikk.

Onsdag 16. desember er det ny Earth Hour arrangert av WWF i forbindelse med COP15. København kommer til å bli mørklagt i en time fra klokken 19.00 norsk tid i en lokal variant for å vise klimalederene at folk bryr seg. Selv om WWF ikke har opprettet et globalt tiltak denne gangen er det ingenting i veien for at man ikke kan gjennomføre det samme i solidaritet og for å vise engasjement i tillegg til at man avgir sin stemme på earthhour.org. Hvorfor ikke koke gløgg eller kakao, finne frem pepperkaker og stearinlys, et brettspill og noen venner og avholde en førjulsstund i det lune mørke én uke før den store dagen?

Aftenposten postet i tillegg en artikkel i går som inneholder informasjon om klima for nybegynnere. Jeg skal ikke gjengi de 20 punktene, men må påpeke noen fakta som er viktig for å sette ting i perspektiv.

På onsdag kunne man lese statistikk fra en undersøkelse i Aftenposten, utført av Mandag Morgen, hvor over 10 000 deltakere fra blant annet USA, Tyskland, England, Saudi Arabia og de nordiske landene har rangert ti forskjellige trusler og konflikter i forhold til hva de frykter mest og minst. Selv om resultatet i undersøkelsen ikke er overraskende er det skremmende hvordan mange ikke tar klimatrusselen på alvor. For de spurte amerikanerene er miljøsituasjonen minst vektlagt, briter og tyskere setter klimatrusselen på en syvende plass, og de nordiske landene har den på en felles fjerde plass (Norge alene på nummer fem, Finland nummer fire, og Sverige og Danmark nummer tre). Erik Solheim sier i en kommentar at han ikke er overrasket over resultatet og at:

“Jeg tror ikke folk har full forståelse av hvor alvorlig klimatrusselen er, men verdens ledere har stor forståelse for problemene.”

“Det er ett av hovedproblemene vi står overfor. Alle lederne er selv overbevist om farene, men frykter at de vil komme hjem med tiltak som ikke aksepteres av opinionen i hjemlandet.”

Jeg sier som Solheim: “Ja, og amen”. La oss nå se på hva som har foregått i Stortinget på miljøfronten de siste dagene før forhandlingene i København.